Vet du hvem som lytter??

(illustrasjonsfoto - google.no)

For noen år siden satt jeg på en buss i hovedstaden på vei hjem fra jobb. I setet bak meg satt to unge gutter, jeg vil tippe de var 16-17 år, de var pene i tøyet og snakket med slank s og slank l, så ut som de kom fra møblerte hjem og kunne spise med kniv og gaffel begge to. De var fryktelig tøffe. Og det var veldig, veldig viktig for dem at absolutt alle andre som var i bussen hørte hvor tøffe de var. De snakket høyt og bombastisk om alt mellom himmel og jord, og lo godt og lenge av hverandres og egne vitser. Så ga de seg inn på temaet “De Narkomane”.

“Det er så jævlig ekkelt, ass! Jeg skjønner ikke hvorfor vi skal måtte se på dem, lissom!”

“Ja, kunne de ikke bare fått et sted å være da, hvor vi slapp å møte dem, lissom?”

“Bjørvika, for eksempel!”

“Ja, eller enda lenger vekk! Halden, for eksempel!”

Og så lo de høyt og lenge.

Man skal være forsiktig med hva man sier høyt på bussen. For det syntes ikke på meg at lillebroren min var narkoman. Og der satt jeg, med tårer i øynene og en rungende tenåringslatter i ørene og tenkte på lillebror. Lillebror, som sakte men sikkert smuldret vekk foran øynene på oss og endte som en skygge av seg selv. Lillebror, som var så glad og snill og munter, og som ble mer og mer innesluttet, forsvant i lange perioder, kom hjem svart under øynene og så mager at vi kunne telle ribbena på kroppen hans, sov et halvt døgn, stjal noen penger, forsvant igjen. Lillebroren min, som selv er far til en gutt han elsker over alt på denne jord, men som var slave av noe som er sterkere enn selv en fars kjærlighet til sin sønn.

For meg var det ikke noe alternativ å sende ham til Bjørvika - eller til Halden. Jeg skjønner godt at de fleste helst ikke vil ha narkomane vandrende rundt i hverdagen sin – det kan være et ganske opprivende syn – men å flytte på dem er ikke svaret. Lillebror og alle hans mednarkomane trenger hjelp. De trenger noen som tar tak i dem, noen som kan kjøre til NAV og snakke med myndighetspersoner, som kan fylle ut søknader, ta telefoner, gjøre alt man rett og slett ikke er i stand til å ordne selv når hele livet dreier seg om å skaffe nok penger til neste fiks.

Og det å være pårørende til en rusmisbruker er heller ikke en dans på roser. Jeg så mine foreldre eldes med rekordfart. Så ringene under øynene deres, panikken hver gang telefonen ringte sent på kvelden, bekymringen når de ikke hadde hørt fra ham på en stund. Jeg så dem ha mindre og mindre tid til meg og min egen lille familie, fordi lillebror tok alt. Det var ingen energi igjen til oss andre. Livet var en evig kamp mot myndigheter og behandlingsinstitusjoner. “Vi har kanskje en ledig plass i august”. Jaha, da får vi håpe han lever så lenge, og at han er motivert for behandling den dagen tilbudet dukker opp. Hver gang han skulle komme innom måtte vi gjennomgå huset. Gjemme smykker og verdisaker, flytte alle kontanter fra lommeboka til bukselomma, låse medisinskapet. Et par ganger måtte jeg be han snu i døra fordi jeg ikke ville at ungene skulle se onkelen sin rusa.

Men det aller verste var løgnene og usikkerheten. Han kunne lyve så han trodde det selv, man visste aldri hva som var sant og hva som var ren fantasi. Hadde han snakket med noen om en behandlingsplass? Var det sant at NAV trengte 1500 kroner til et depositum? Antakelig ikke. Men han fikk pengene, gang på gang. For alternativet var verre. Han snakket, løy, manipulerte og truet om hverandre. De dagene han hadde tatt heroin lå han stort sett og sov, var det amfeteamin han hadde fått i seg var saken verre. Jeg har blitt truet på livet, faren min har fått juling, mamma har måttet ringe politiet for å få dem til å kaste ham ut. Å være pårørende til en rusmisbruker betyr å være i konstant beredskap, og leve i konstant frykt og bekymring. Ikke bare for tyveri, men for at han eller hun skal skade seg selv eller andre. Eller dø. Døden er evig til stede når en du er glad i er rusmisbruker. Hver gang telefonen min ringte om kvelden kvakk jeg til i redsel. Hver gang jeg fikk melding fra mamma ble jeg bekymret for hva det var denne gangen. Var han skadet? Var han død? Satt han i fengsel? En gang ringte det på døra halv tre om natta, og det første jeg tenkte da jeg våknet var “Nå kommer presten”.

Min lillebror var heldig. Han kom seg ut av det, takket være gode støttespillere og foreldre som aldri ga opp uansett hvor svart det så ut. Det var femten jævlige år, men nå er det over. Han har jobb og samboer, og er en fantastisk far for sønnen sin. Derfor setter jeg ikke navnet mitt på dette innlegget – han fortjener fred nå, han har gjennomgått nok. Vi andre også.

Men en ting vil jeg be om. Tenk litt over hva du sier neste gang du sitter på bussen.