Jævla psykiatripasient

Når jeg ble spurt av Eva om jeg kunne lage et gjeste innlegg, da var det ikke vanskelig å si ja! : )

Innlegget handler om: 

Veien mot en hverdag uten angst og selvskading.

Angst er noe flesteparten av oss vil oppleve i løpet av livet. I både stor og liten grad.

Selv var jeg 15 når jeg ble rammet. Jeg bare viste det ikke selv.

Etter flere år som offer for mobbing, var hodet mitt blitt helt hjernevasket.

Jeg følte jeg fortjente all den smerte jeg kunne få, fordi jeg var verdiløs. Det gjorde så vondt langt inne i meg, men jeg viste aldri hva det var. Det var mye redsel over hva dette var, så det å skjære i seg selv, det ga meg en slags indre ro og en bisarr følelse av mestring blomstret opp i meg.

Det tok mange år før jeg viste hva den vonde klumpen i magen var. Angst og panikkangst. Det er ikke så lett å vite hva det er når symptomene kan være så mange.

Mine symptomer gikk for det meste i :hyperventilering, hjertebank, smerter over hele bringa/magen og kraftig skjelving i hele kroppen. Noen ganger besvimte jeg grunnet hyperventileringen.

Å være 17 år å innse at du er psyk, det var tungt. Jeg har alltid hørt at det å starte på videregående kom til å bli de beste årene i mitt liv. Det er jo på den tiden man virkelig skal slå seg løs å leve ut ungdomstiden sin. Treffe nye mennesker, flørte og være med på morsomme fester! Jeg presset meg mye det første året, gjorde ting jeg egentlig ikke ville være med på, men jeg var desperat etter å endelig få være en del av de andre.

Til slutt tok angsten overhånd, og jeg ble mer og mer isolert. Skolen ble et helvette og mitt største ønske var å få mot til å presse kniven langt nok ned over håndleddet.

Det var her jeg fant ut at dette kunne jo ikke være helt riktig.

Livet skal vel ikke være så vanskelig, eller hva? 

Psykiske lidelser var (og uheldigvis er) veldig tabubelagt. Mennesker som gikk hos psykologer var jo gale og selvskadere var en såkalt Emo som ble hardt sett ned på. Når slike dømmende påstander florerer på nettet og i samfunnet, var det vanskelig å be om hjelp.

Selv var jeg livredd for dette! Men allikevel skjønte jeg at jeg trengte litt hjelp. Valget falt på helsestasjonen for ungdom. Jeg kan fortsatt huske det som om det var i går, det er nok noe av et vanskeligste valget jeg noen gang har gjort, men det er også det klokeste jeg har gjort!

Jeg kom fort under BUP (Barn og Ungdoms Psykiatri) og fikk en fantastisk psykolog. Nå lærte jeg også hvorfor jeg fikk det så vondt inni meg når jeg var med andre mennesker. Jeg hadde Sosial angst.

Den biten var ny for meg, det hadde jeg aldri hørt om!

Etter hvert som mnd gikk ble jeg, i tilegg til angst og depresjon, suicidal. Jeg orket ikke mer, ville bare ikke. Det endte med akuttinnleggelse på psykiatrisk i 2 uker.

Så skjedde det store vendepunktet i livet mitt. Jeg ble innlagt på langtidsavd.

Her er det også mange fordommer som er ute å går når det gjelder å bli innlagt på psykiatrisk institusjon, og dette var jeg også livredd for! Jeg så for meg gamle og skumle pasienter som gikk rundt å hylte og skreik, slo hodet i veggen å var rett og slett gærne. Så feil kan man ta. Synet jeg møtte var normale mennesker, personal som går med vanlige klær, ingen skumle sprøyter eller beltesenger.

Ja jeg fikk meg en positiv overraskelse!

Så var behandlingen i gang!

Den første tiden var som forventet tøff. Det tok ca 4 mnd før mine behandlere endelig klarte å få i hodet på meg at selvskading er ikke veien til et bedre liv. Jeg lærte om alt det vonde selvskading førte med seg, hvor mye det skadet både meg selv om mine nære. Hvorfor i alle dager klarte jeg ikke å forstå det før nå?

Det var bare så innmari synd jeg forsto dette litt for sent, for det var først nå jeg fant ut hvor avhengighetsskapende selvskading var.  Det ble ikke bare å slutte med det. 

Det ga meg en slags trygghet og glede. Selvsagt falsk trygghet!

Sa begynte kampen mot selvskadingen.

Etter noen mnd gikk det lettere å være der. Men siden selvtilitten var så langt nede klarte jeg aldri å se selv den gode jobben jeg gjorde. Jeg var sikker på at det var ikke jeg som gjorde jobben, det var jo personalet!

Men igjen, hvordan kan ens behandlere plutselig gjøre deg frisk? Det er du selv som må gjøre jobben, de er der for å kunne gi deg støtte og hjelp på veien!

Pga min angst klarte jeg ikke kjøre buss eller dra på kjøpesenter.  Jeg fikk mye læring om hvordan jeg skulle få dette til. Og den eneste måten man kan klare dette på, det er trening. Og ja, det ble mange angstreningsturer der det kunne være litt folk, som buss, by og kjøpesenter.

Det ble mange fjelltopper å bestige med mye angst og depresjoner, men etter hvert som man klarer å gjennomføre turene, da kom mestringsfølelsen.

Det er en helt annen mestringsfølelse enn den selvskadingen gir. Dette er så mye bedre. Man kjenner seg så levende, å i en tung hverdag kan man virkelig se lyset i tunnelen.

Nye mål sattes stadig opp. En dag om gangen. Ikke stress, da kan det være fort gjort å krasje.

For hvert mål som ble besteget, vokste jeg mer og mer. Det samme gjorde selvtilliten.

Nedturene kom ofte å beit meg i rumpa, men det som er veldig viktig da er å ikke legge seg rett ut å gi opp. Nedturer vil nok alltid komme, det gjelder å finne en måte å takle dem på. Og samtidig finne en balanse som gjør at du kan takle motgangen samtidig som du alikevell klarer å holde deg oppe og i gang.

I nesten 2 år var jeg pasient ved institusjonen. Man skulle tro det var mine verste år, men for meg er det omvendt. Oppholdet har gitt meg så mye mer en det jeg alene kunne klart. Nå ventet et år til med tett oppfølging og behandling.

Endelig klarte jeg å se lyst på livet selv om jeg enda ikke var frisk. Mange treningturer måtte jeg fortsatt gjøre. Møte angsten å presse den til det ytterste.

For hvem er det egentlig som styrer livet ditt? Er det deg selv eller angsten?

Angsten hadde tatt nok av mitt liv, så nå var det min tur til å ta over styret!

Min store drøm er å jobbe i en 90-100% i en barnehage.

Her må det også mye øving til, da i form av arbeidstrening/praksisplass. Jeg begynte smått i en matbutikk.

Når jeg klarte å være på jobb samtidig som jeg klarte å konsentrere angsten, det gjorde meg så stolt og glad. Jeg fikk mye motivasjon til å takle livet.

Endelig ble jeg klar for å flytte for meg selv, i en helt ny by med helt nye behandlere!

For første gang på 3 år følte jeg meg noenlunde normal igjen. 

Det å ha familie og venner noen minutter unna, det var fantastisk!

8 mnd etterpå, her sitter jeg!

Hva med barnehagedrømmen? I dag jobber jeg 2 dager i uka. Om noen uker jobber jeg 3 dager i uka i en barnehage! Gleden over å mestre praksisjobben er enorm!!

Det hender livet kommer å sparker meg når jeg ligger nede enda.

Selvsagt når det er som verst, synes jeg livet er grusomt, men jeg da tenker jeg over alt jeg har klart å oppnå de siste årene. Det er noe å være stolt av! Å så lenge jeg har klart det da, vil jeg også klare det denne gangen.

Det gjelder å ha en slagplan liggende når nedturen kommer. Om det er selvskadingstrang eller angst og dystre tanker.  Gode mestringsstrategier er viktig å ha!

Man må selv finne ut hva som passer en selv, hva som funker.

Noe som kan funke bra for mer er vasking og rydding. Og spille å se filmer/serier.

Å vaske bort angsten er, for meg, veldig effektiv! 

Er det noe man ikke kan gjøre, så er det å legge seg ned å synes synd i seg selv. Ja selvsagt er det synd man er psyk, men man kommer virkelig ingen vei av å legge seg ned.

Det er vel opp og frem man skal, ikke sant?

Å kjempe mot selvskadingen er også ingen lett sak. Og skulle man sprekke er det her også viktig å ikke legge seg ned. Finn mestringsstrategier her også. Lag belønningslister, mål og delmål.

Og tell dager.

Jeg får alltid et kick viss jeg klarer å slå gammel rekord ved å gå antall dager skadefri over.

Den siste rekorden min var på 68 dager, så sprekk.

Pr i dag er jeg oppe i hele 80 dager. Det er 4 år siden sist jeg klarte å gå 80 dager uten å skade meg.

Nå er målet å tørre å gå med korte ermer blant folk uten å være så redd for dømmende blikk og kommentarer. Jeg er ikke farlig selv om jeg har arr.

Bilder lånt fra bloggen hennes http://ajss.blogg.no/

Hadde noen fortalt med for 4 år siden at jeg skulle leve et ganske så normalt liv i dag, 

hadde jeg ledd personen opp i trynet!

Poenget er, uansett hvor jævlige ting kan være, så vil det alltid  bli bedre.

Jeg er et levende bevis på at det går ann bli bra!

Selv på angstfylte dager bruker jeg det som motivasjonsfaktor. 

Det er bare så synd det er få som tør å stå frem som psyk. Vi lever tross alt i 2011 der man ikke trenger å gjemme seg bak et tabubelagt tema.

Man har ingenting å skjemmes over!!

Man er så mye sterkere enn man tror!