Sjokkert oppdager jeg at jeg er en stor PINGLE!!

Jeg har alltid trodd at jeg var ganske så tøff, hard og solid (kansje ikke så tøff når det gjelder immunforsvar og bakterieinvasjon, men det er nå forsåvidt en helt annen historie) Nei, jeg har da ment at jeg tåler smerte ganske godt og at jeg klarer å håndtere det meste.

HELT TIL JEG SKULLE TIL TANNLEGEN!!

Nå er det forsåvidt ikke noen hemmelighet at jeg er litt REDD tannlegen -noe kansje Tone og Silvia husker fra en tur viss tur i Hedalen, når jeg måtte trekke ei visdomstann. Takk igjen for god underholdning i en ellers så nervøs setting. Men det å være redd er noe helt annet enn det å takle smerte.

Asså for en tid siden var jeg hos tannlegen og fikk konstatert et hull (med hennes egne ord "et bitte lite hull som vi ikke stresser med" Asså det er jo en hyggelig nyhet oppi den triste nyheten det. Så på mandag kl 11, så skulle jeg nå inn for å fikse dette BITTE LILLE HULLET.

Jeg har frem til nå vært både uheldig og heldig når det gjelder tennene mine. Da jeg var lita, kom melketennene mine opp med hull, så det å borre og trekke tenner gjorde jeg tidlig. Men etter at jeg slang vekk de møkkatenna, så kom det sterke tenner som jeg *bank i bordet* frem til nå ikke har hatt hull i. Så det å borre var i ukjent terreng. Og siden jeg har hatt de tennene her ganske så lenge, så har jeg egentlig glemt dette med borring og slike ting.

Kommer jo til hyggelige dama (som forøvrig jeg er litt flau for å møte nå i etterkant) som oser av at "dette går kjapt og enkelt" ber meg SLENGE meg oppi stolen (mye jeg kan finne på å gjøre, men å ta rennefart og hoppe opp i tannlegestolen - det tar seg bare ikke ut når man er 30)

Så husker jeg godt hun sier "Siden dette er et lite hullt, trenger du ikke bedøvelse - for dette skal gå fort"

Asså - her burde jo jeg ane ugler i mosen.

Men siden jeg som nevnt i starten : trodde jeg tålte smerte godt, og var tøff. Så nikket jo jeg bekreftende og kjente angsten komme krypende.

Skal jeg fortelle dere en hemmelighet???? Jeg er DRIIITPINGLETE når det gjelder smerte i tenna. Hvor tøft er det å være 30 år, klappe sammen som en jævla klappstol mens tårene triller og jeg fekter??? (jeg tuller ikke)

Tannlege-dama ble kansje en aaanelse overrasket og gikk litt forvirret rundt før  hun bestemte seg for at hun skulle fortsette. Asså - himmel i helvete!! Det gjør vondt å borre i tenna - selv om hullet er så lite at man ikke ser det. Det gjør ikke bare vondt, det gjør JÆVLI vondt!!!

Dette var en smerte jeg IKKE klarte å styre - jeg klarte absolutt ikke å puste meg gjennom seansen. Jeg fektet, jeg sparket  -  JEG GRÅT FOR POKKER!!! Jeg har jo også beskrevet min "hyggelige" opplevelse hos FYSIOTERAPEUTEN tidligere, men dette var noe annet. Det var helt umulig å beskrive.

Vet ikke om hun mente det eller om hun ønsket det, men når jeg gikk ut sa tannlegedamen med smørrblid stemme "du har så fine tenner så du trenger ikke å komme tilbake på minst 15 måneder"