torsdag 30. juni 2011

New York


Ingen by over - ingen ved siden!!
Eller, det er vel sikkert dumt å konkludere med det - siden det er ganske så mange steder jeg ikke har vært, men jeg må si at New York er min drømmeby.
Jeg har vært så heldig at jeg har vært der 2 ganger tidligere, og det er noe med den byen som bare tar pusten fra meg. Den byen har faktisk ALT!!! Den byen betyr faktisk så mye for meg, at jeg nesten kan få tårer i øynene når jeg tenker på den og drømmer om den. Rart??? Jeg vet, men jeg har et ekstremt forhold til New York.

Alle har et forhold til New York - du går på Manhattan og plutselig står du i Wall street eller i Broadway, eller du ser cafeen fra Friends serien. Du står og titter opp på Empire state building og Crysler Building som du har sett uendelig mange ganger på film, eller du tusler rundt i Central Park og drømmer. Den byen har du opplevd via filmer, serier og bøker.

Min aller første opplevelse med byen var egentlig HELT UBESKRIVELIG. Vi var på jentetur til USA (Providence) og vi skulle ta en ROADTRIP til New York. 6 jenter inne i en bil, hvor vi nærmer oss selveste Manhattan. Lise som var vår suverene sjåfør, bestemmer seg for å kjøre HELT FREM noe kansje vi andre var litt mer usikker på. Så når vi befinner oss i selveste Harlem, var det høy puls på 5 av 6 jenter. Lise som er sjåfør skal da finne roen og velger IKKE MINDRE ENN Å: rulle ned vinduet, sette på musikken på full guffe, tenne røyken sin og så dure avgårde gjennom Harlem for å finne hotellet.
Dette var faktisk slik jeg ankom New York og Manhattan. Gud bedre - den beste opplevelsen noen sinne!!
Stikkord fra denne turen var: rotter, politi, VANDREHJEM, mye røykos, lang gåtur og mye mye mye moro og minner!!
Åhhh fine minner fra jentetur te junaiten!!!


Som dere skjønner vil jeg tilbake igjen - så fort som mulig egentlig!! Penger settes av hver måned, og det er vel ingen hemmelighet om at turen forhåpentligvis skal taes neste år. Da blir samboer 35 år, og jeg sparer for harde livet, for å gi han tur dit i gave. Jeg vil så gjerne at han skal ha samme tanker om byen som jeg har.

Ønsker for den turen er:
- Konsertopplevelse i Harlem
- Kamp i Madison Square garden
- Helikoptertur over byen på kvelden
- Mat på noen flotte restauranter

Så......egentlig burde jeg arrangere kronerulling, 
for ehhhhhh 
DETTE BLIR DYRT!!! hehehe.

onsdag 29. juni 2011

Kjøttsuppe og middagsbesøk

Vi liker å ha middagsgjester vi!! Som dere sikkert har skjønt så liker vi å ha besøk generelt!!! Så når sola skinte ute og både samboer og jeg hadde fri - da fant vi ut at vi burde ha middagsgjester (JEG fant det vel egentlig ut, han hørte vel egentlig om det når jeg spurte gjestene om de ville komme)

Og hva serverer man 4 små, en medium og 4 store??? Jo, noe som er enkelt, godt og som man kan servere ute i grillbua vår (minn meg på at jeg skal ta bilder og vise dere den senere)
Da ble det KJØTTSUPPE (eller pølsesuppe da, som det ble hos oss)
Selve jobben er enkel som fy, men det er kansje litt kjedelig å skrelle og dele opp grønnsaker - men det er easy peasy med Spotify på full guffe, mens jeg drømmer meg bort om duetten som jeg og Lady Gaga snart skal ha!!!

Her er mine kjøttsuppevåpen:

Potet må man ha (nei vi lever IKKE på lavkarbo for tenk - potet er godt)
Ps legg merke til camerasnora nederst - himmel jeg kan da ikke huske på alt heller

Gulrot er viktig

Kålrot er jammis

Sellerirot skulle man visst ha sier samboer
(problemet var visst at han koker den hel og så tar den ut før servering, 
men det glemte han jo å si til meg, så jeg delte det opp og klæsja det oppi)

Og masse masse pølse er viktig
(vi hadde oppi enda mer enn dette her, men bollen var jo full)


Buljong er viktig
Og purre....men det glemte jeg å ta bilde av!!! Fort gjort!! 
Regner forsåvidt med at dere har sett en purre før uansett. 
Og om dere ikke vet hva en purre er - bruk google. no hihi
(legg merke til tannglasset til venstre for kjelen, japp her i huset mistes det tenner for tiden 
- og jeg TAKLER DET IKKE....men det er nå en helt annen historie)

Tadaaaaaa - nå mangler det bare å koke herligheten og så vente på gjestene våre
Jahhh og forresten han på skolen og de to i barnehagen mangler vi vel også....


Dette blir godt ja!!! Og faktisk har jeg også både kroneis i fryseren og vannmelon i kjøleskapet 
- så vi skal nok klare å kose oss i sola

mandag 27. juni 2011

Vet du hvem som lytter??

(illustrasjonsfoto - google.no)

For noen år siden satt jeg på en buss i hovedstaden på vei hjem fra jobb. I setet bak meg satt to unge gutter, jeg vil tippe de var 16-17 år, de var pene i tøyet og snakket med slank s og slank l, så ut som de kom fra møblerte hjem og kunne spise med kniv og gaffel begge to. De var fryktelig tøffe. Og det var veldig, veldig viktig for dem at absolutt alle andre som var i bussen hørte hvor tøffe de var. De snakket høyt og bombastisk om alt mellom himmel og jord, og lo godt og lenge av hverandres og egne vitser. Så ga de seg inn på temaet “De Narkomane”.

“Det er så jævlig ekkelt, ass! Jeg skjønner ikke hvorfor vi skal måtte se på dem, lissom!”
“Ja, kunne de ikke bare fått et sted å være da, hvor vi slapp å møte dem, lissom?”
“Bjørvika, for eksempel!”
“Ja, eller enda lenger vekk! Halden, for eksempel!”
Og så lo de høyt og lenge.

Man skal være forsiktig med hva man sier høyt på bussen. For det syntes ikke på meg at lillebroren min var narkoman. Og der satt jeg, med tårer i øynene og en rungende tenåringslatter i ørene og tenkte på lillebror. Lillebror, som sakte men sikkert smuldret vekk foran øynene på oss og endte som en skygge av seg selv. Lillebror, som var så glad og snill og munter, og som ble mer og mer innesluttet, forsvant i lange perioder, kom hjem svart under øynene og så mager at vi kunne telle ribbena på kroppen hans, sov et halvt døgn, stjal noen penger, forsvant igjen. Lillebroren min, som selv er far til en gutt han elsker over alt på denne jord, men som var slave av noe som er sterkere enn selv en fars kjærlighet til sin sønn.

For meg var det ikke noe alternativ å sende ham til Bjørvika - eller til Halden. Jeg skjønner godt at de fleste helst ikke vil ha narkomane vandrende rundt i hverdagen sin – det kan være et ganske opprivende syn – men å flytte på dem er ikke svaret. Lillebror og alle hans mednarkomane trenger hjelp. De trenger noen som tar tak i dem, noen som kan kjøre til NAV og snakke med myndighetspersoner, som kan fylle ut søknader, ta telefoner, gjøre alt man rett og slett ikke er i stand til å ordne selv når hele livet dreier seg om å skaffe nok penger til neste fiks.

Og det å være pårørende til en rusmisbruker er heller ikke en dans på roser. Jeg så mine foreldre eldes med rekordfart. Så ringene under øynene deres, panikken hver gang telefonen ringte sent på kvelden, bekymringen når de ikke hadde hørt fra ham på en stund. Jeg så dem ha mindre og mindre tid til meg og min egen lille familie, fordi lillebror tok alt. Det var ingen energi igjen til oss andre. Livet var en evig kamp mot myndigheter og behandlingsinstitusjoner. “Vi har kanskje en ledig plass i august”. Jaha, da får vi håpe han lever så lenge, og at han er motivert for behandling den dagen tilbudet dukker opp. Hver gang han skulle komme innom måtte vi gjennomgå huset. Gjemme smykker og verdisaker, flytte alle kontanter fra lommeboka til bukselomma, låse medisinskapet. Et par ganger måtte jeg be han snu i døra fordi jeg ikke ville at ungene skulle se onkelen sin rusa.

Men det aller verste var løgnene og usikkerheten. Han kunne lyve så han trodde det selv, man visste aldri hva som var sant og hva som var ren fantasi. Hadde han snakket med noen om en behandlingsplass? Var det sant at NAV trengte 1500 kroner til et depositum? Antakelig ikke. Men han fikk pengene, gang på gang. For alternativet var verre. Han snakket, løy, manipulerte og truet om hverandre. De dagene han hadde tatt heroin lå han stort sett og sov, var det amfeteamin han hadde fått i seg var saken verre. Jeg har blitt truet på livet, faren min har fått juling, mamma har måttet ringe politiet for å få dem til å kaste ham ut. Å være pårørende til en rusmisbruker betyr å være i konstant beredskap, og leve i konstant frykt og bekymring. Ikke bare for tyveri, men for at han eller hun skal skade seg selv eller andre. Eller dø. Døden er evig til stede når en du er glad i er rusmisbruker. Hver gang telefonen min ringte om kvelden kvakk jeg til i redsel. Hver gang jeg fikk melding fra mamma ble jeg bekymret for hva det var denne gangen. Var han skadet? Var han død? Satt han i fengsel? En gang ringte det på døra halv tre om natta, og det første jeg tenkte da jeg våknet var “Nå kommer presten”.

Min lillebror var heldig. Han kom seg ut av det, takket være gode støttespillere og foreldre som aldri ga opp uansett hvor svart det så ut. Det var femten jævlige år, men nå er det over. Han har jobb og samboer, og er en fantastisk far for sønnen sin. Derfor setter jeg ikke navnet mitt på dette innlegget – han fortjener fred nå, han har gjennomgått nok. Vi andre også.

Men en ting vil jeg be om. Tenk litt over hva du sier neste gang du sitter på bussen.

søndag 26. juni 2011

Liker vi narkomane???

(nccorg.com)

De derre møkkete, slitne og ufine narkomane du ser når du er i byen! Liker vi dem?? Kan vi ikke bare bli kvitt dem?? 
De er da ikke verdt noe allikevel?

En narkoman - en person - en mann - noens sønn, far eller bror! 
En narkoman - en person - en dame- noens datter, mor eller søster!

Er vi villige til å hjelpe? Villige til å se?

Min venninne "Hilde" er ikke narkoman, men lillebroren hennes ble missbruker av 
harde narkotiske stoffer da han var ung.
Hvordan er det å se at din snille fine bror tar uheldige valg gang på gang?

"Hilde" har skrevet om dette, men har av hensyn til lillebroren sin valgt å være anonym. 
Les om hvordan det er å være en fortvilet storesøster i morgen.


Å se ut som en dass

Jeg er nå ute etter å fiske etter komplimenter her asså..... 
Neeeida, men etter en runde med vaskebøtta (som forøvrig hadde litt for mye salmiakk oppi seg) og med deilig varmt vær + Eva som skurer noen gulv - ja så tittet jeg meg selv i speilet. Og jeg må nok si at det synet som da møtte meg IKKE er helt som på film asså
(det er sikkert sånn her jeg BURDE ha sett ut når jeg vasker og rydder)

Det var faktisk svært lite med meg akkurat da som kunne betegnes som sexy asså. Jeg har tydeligvis klødd meg godt og lenge i panna, slik at luggen stod mer eller mindre tupert rett opp. Pga at jeg hadde et svett tryne, hadde jeg fått gnidd litt av gårsdagens maskara utover samt at jeg var ildrød i ansiktet.

Klærne mine tror jeg nok ikke at jeg skal legge så mye ut om, men for å si det sånn : 
årets "best kledde pris" 
går nok dessverre ikke til meg denne dagen!!

Jaja, men jeg har nå et par ganske så rene rom i huset, og jeg kan med god samvittighet sette meg ned i sola med kaffe og et blad (dog akkurat like sexy og med samme anntrekk)

lørdag 25. juni 2011

Kreative svar!!

Min erfaring med politiet er ganske begrenset (jeg må nok si heldigvis, og dersom mamma leser dette - så puster hun nok lettet ut) Nei jeg har kun en dårlig episode med en gammel Ford Escort + påskeferie + 4-felts motorvei = UP og en solid bot!!! Men bortsett fra det, har jeg vært en flink jente uten for mye trøbbel.

Men dersom jeg noen gang skulle gjøre veldig slemme/dumme ting, så tror jeg lissom ikke at jeg hadde klart å være like kreative i mine svar i retten, slik som de under her.
Jeg har klippet og limt fra diverse nettsteder, så ikke tro at dette er erfaringer fra familie og venner hehe. Selv om jeg er overbevist om at minst et par av dem hadde klart å lirt ut av seg noe av det under.

A) Er du seksuelt aktiv?
B) Nei, jeg ligger bare der!!

A) Når er din fødselsdag?
B) 15.juli
A) Hvilket år?
B) HVERT ÅR!!!

A) Hvor gammel er din sønn som bor sammens med deg?
B) 35 eller 38 år
A) Hvor lenge har han bodd der?
B) 44 år

A) Så datoen for unnfangelsen av din sønn var 8.august?
B) Ja
A) Har de alibi for hva de gjorde på tidspunktet?

A) Doktor, hvor mange obduksjoner har du gjort på døde mennesker?
B) ALLE mine obduksjoner har vært gjennomført på døde mennesker.

A) Hun hadde 3 barn ikke sant?
B) Korrekt
A) Hvor mange av disse var jenter?
B) Ingen
A) Var noen av barna gutter?

HEHEHEH jeg er imponert over hvor rappe folk er - men jaggu får de mange dumme spørsmål også!!

fredag 24. juni 2011

Vil bare minne dere på....

At det faktisk kun er et halvt år igjen til juleaften!!!

(julestemning.no)

En mann og hans gressklipper...

Det finnes ting vi kvinner IKKE skal legge oss borti. 
Dette er f.eks valg av gassgrill - her har vi tydeligvis ikke nok kunnskap om grillingens verden, og det er kun menn som kan ta den avgjørelsen om hva slags type og hvor stor grill man skal ha.

En annen ting er bilmotorer - vi damer skal absolutt ikke ha mer kunnskap om bilmotorer enn menn. Jeg tror dette har noe med mannefølelsen å gjøre, men tror ikke jeg skal gå noe nærmere inn på dette heller.

Og så har vi GRESSKLIPPER. Hva er det med menn og gressklippere???? Jeg ser at uansett (ja ikke alltid, men nesten da, men det funker så godt å overdrive i bloggen min) hvor stor plen som folk har, så skal mannen kjøpe seg en MEGASTOR gressklipper, og ja - traktorgressklipper.
Lykken er å klippe plenen tydeligvis!!! Jeg kan svært så ofte finne samboer på dette beist av en gressklipper (som vi bare selvfølgelig måtte ha, det var faktisk KUN DEN SOM FUNKET til vårt formål) Og han ser ofte gjerne så lykkelig ut der han sitter (gjerne på kvelden 17.mai går det visst fint å klippe plen).

Når jeg da har lyst til å være "verdens beste samboer" så går jeg ut med en øl til han også, samt plasserer en skål med peanøtter på verandaen -slik at han kan ta seg noen pauser der.
Jeg kan da være snill innimellom jeg også!!!

torsdag 23. juni 2011

Overraskelse!!

Dette innlegget er forhåndsskrevet for leeeenge siden.

Jeg bor 70 mil unna foreldrene mine og familien min. Det er langt det!!! Det gjør at det dessverre ikke er mulig å ta en spontan middagstur hjem til dem, eller et kort helgeopphold. Turer til mamma og pappa må planlegges og avtales. Jeg prøver å få til turer dit minst 4 ganger i året. Ofte blir det 3 langhelger og så har vi tatt et par uker i østfold når vi har sommerferie. Det samme skal vi i år, så i juli skal vi en tur til østfold.

Denne uka her, har jeg vært på ferietur med jobben til Lillehammer  noe som kun er en 4 timers biltur unna mamma og pappa. (altså midt mellom frøya og rakkestad)
I dag har mamma og mormor bursdag (ja faktisk, begge to på st.hansaften) og de har nok huset fult av kaffedrikkende venner og familiemedlemmer. Jeg skal videre i barnedåp til Sunnmøre til helga, og har klart å jobbe inn nok vakter slik at jeg ikke må på jobb mellom.

Jeg og pappa har derfor gjort en avtale -slik at jeg kommer på OVERRASKELSESBESØK 
til mamma og mormor nå i ettermiddag/ kveld. 
Ingen av dem aner noe, og tror nok dette blir gøy.
Meg og verdens flotteste mormor!!!

Mormor er faktisk 80 år i dag, og skal ha feiring i morra. Om jeg er heldig med flyruten til samboer, så får jeg vært med på litt feiring der også - før jeg må kjøre til Gardermoen for å plukke opp han, for så å dra videre til Sunnmøre.

Gratulerer så mye med dagen flotte mamman min, og hipp hurra for mormor som er 80 år i dag. 
Så uendelig glad i dere begge to!!!!
Mamma kommer til å DAUE av dette bildet, men det er knallbra!!
Mamma på tur til Frøya i fjor, da hun plutselig dukket opp i dette anntrekket og fortalte historier!!
Er det nå noen som skjønner hvorfor jeg er som jeg er???? hihi


onsdag 22. juni 2011

Baker`n har kommet igang

Jeg som har et skap fult av bakeprodukter jeg IKKE bruker like mye som først planlagt, ble litt glad da jeg i det siste har blitt spurt om å bake til konfirmasjoner - faktisk hele 3 stk.

Selv om jeg da sikkert burde ha glimtet med en 8 etasjes sjokoladekake som må lages i 14 dager, så valgte jeg heller gulrotkake i muffinsformer. Dette er nemlig en overkommelig oppgave, og jeg vet at med litt ekstra farge i toppingen, så blir de kreative og fargerike på kakebordet.

Bilderas av mine enooooorme kakekunnskaper:
Jeg bruker bare en helt vanlig oppskrift på gulrotkake, men om det er ønskelig så kan jeg sikkert legge ut oppskriften senere.

Konfirmantene var jenter, så tipp hvilken farge de ønsket på toppingen??
RÅÅÅÅSA

Former med innslag av RÅSA!!!






Og til slutt, måtte baker`n selv ha en smaksprøve.
Problemet var bare at jeg hadde mistet smaken pga forkjølelse akkurat den dagen, så samboer måtte trå til. Han verken brakk seg eller gryntet på nesa, så da vil det vel si at de var godkjent
(han er nemlig ikke så glad i disse kakene mine hihi)


Liiite flink eller?????



tirsdag 21. juni 2011

Tårer triller....

Nå i juni fikk jeg lese om en institusjon i Bristol i Storbritania - hvor brukerne som var autister og psykisk utviklingshemmede - gjennom LENGRE tid var blitt utsatt for psykisk og fysisk misshandling.
Les HER på TV2 sine nettsider for å se film fra institusjonen!

Jeg sitter her og kjenner på så utrolig mange følelser. Jeg er uten tvil sint og forbanna. Jeg er frustrert og ganske maktesløs. Hvordan kan dette skje? Hvem er det som kan hjelpe disse brukerne, når de som skal hjelpe dem SVIKTER totalt og utøver vold og misshandling?? Hvem er det som skal beskytte, veilede og støtte dem når de som de trodde de kunne stole på, viser seg å være de farligste av de alle??

At jeg er vernepleier har faktisk INGEN betydning for min reaksjon på dette!!
Dette her viser hvor slemme, egoisitiske og maktsyke vi mennesker kan være - når vi viser våre onde sider, mot uskyldige og svake mennesker!! Jeg har lyst til å vise disse stakkars brukerne at det finnes gode mennesker - det finnes folk som vil dem vel!! Det er mange som ønsker å se hvem de egentlig er, og se hvert enkelt individ sine sterke og svake sider!! Vi er der ute, selv om de kansje har mistet trua på det akkrat nå!!!

Jeg er forbanna.....og jeg gråter - men det hjelper disse folka så utrolig lite!!!

mandag 20. juni 2011

Oppsummering av matinnkjøp - forbudt

Jahh, forrige uke bestemte jeg meg for at jeg IKKE skulle handle inn noe mer mat, men faktisk spise det som allerede befant seg i huset.
Dette har gått overraskende bra, og det vil nok si at vi IGJEN hadde altfor mye mat i huset. Akkurat i går, var litt vrien - men det hadde mest med at jeg fikk et snev av kresenthet og absolutt ikke hadde lyst på det som var i kjøleskapet.
Men det løste seg nå til slutt det også.

Her er kjøleskapet på tirsdag ettermiddag:
Ganske bra innhold, selv om jeg selvfølgelig alltid hadde lyst på noe annet enn det som var der
Rare greier???




Her er kjøleskapet søndag ettermiddag.
Legg merke til at sjokomelka fortsatt står der. Til tross for at jeg er en ekte sjokoliker, 
så er sjokomelk ikke noe jeg er så glad i faktisk. Så den kartongen er fortsatt uåpnet.
Men tipper den fort blir tom, når huset igjen fylles av store og små!

Kveldsmat på torsdag

Før jeg plutselig tenkte
EVA DU HAR DA EN BLOGG
Liiiite nydelig eller??? Blomsten gjorde lissom ALT!!

Klapp på skuldra - jeg synes jeg har vært flink jeg. 
Vil det si at alle pengene jeg sparte - kan brukes på shopping????

Ha en fin kveld folkens, med eller uten blomster og sjokomelk!


Rabarbrasyltetøy


Det er fortsatt litt tid igjen til å plukke rabarbra (etter st.hans blir den ofte svært bitter, og ikke så god på smak lenger)
Vi har ganske mye rabarbra bak garasjen vår, og jeg prøver innimellom å finne på noe kreativt med denne. I fjor rensket jeg ganske mye, og kuttet de opp i passende biter - og frøs de ned, slik at jeg kunne lage pai og sånn seinere.
Tipp hva som fortsatt ligger i fryseren?????

Så i år fant jeg ut at jeg skulle prøve meg på noe nytt, nemlig syltetøy. Siden det er så fantastisk med internet, så bare søkte jeg på rabarbrasyltetøy (lenge leve google) og fant en oppskrift jeg brukte.

1kg renset rabarbra
750 gr sukker
1 vaniljestang
2 ts sitronsaft
Dette stod ikke i oppskriften, men jeg klæsjet oppi ca 1.ts med kanel også. Rabarbra og kanel hører lissom sammen det for meg.

Dette skulle blandes godt og kokes opp under stadig omrøring til ønsket tykkelse, og at syltetøyet ble jenvt og fint. Jeg syntes det var uendlig mye skukker, så jeg valgte å bruke kun 500gram. Dette ble fortsatt aaaaaltfor mye, så jeg hadde mest lyst til å kaste hele kjelen i søpla.

Japp, jeg blir litt irritert når jeg prøver å være ekte husmor, og det ikke blir som ønsket hehe.

Samboer falt imidlertid helt for syltetøyet, når han hadde blåmuggost på brødskiva og syltetøyet oppå - det ble en fin balanse av det salte og det søte.
Jeg har også funnet ut MIN favoritt av dette, nemlig oppå VANILJEIS. Dette var utrolig godt, søtt og litt syrlig. Absolutt å anbefale.

Neste år skal jeg lage syltetøy igjen men da skal jeg prøve 
å redusere ned til 350-400 gram med sukker. 

søndag 19. juni 2011

Litt diffuse barneminner


Hvem var dine forbilder når du var liten?

Jeg har vel skrevet noe om dette tidligere, men jeg kom på at jeg faktisk glemte et utrolig viktig forbilde. Når jeg var liten hadde jeg faktisk verdens fineste nabo. Therese er 2 år ELDRE enn meg, og det sier seg jo selv at hun var virkelig en jeg så opp til. Når jeg tenker meg om.....så så nok Therese ganske NED på snørrungen også.
Så det var gjensidig - jeg så opp til Therese, hun så ned på meg haha.

Så hva betydde dette i praksis????

Jo, jeg elsket å leke sammens med Therese og venninnene hennes. At jeg var to år yngre var jo absolutt noe ikke JEG så på som et problem. Og jaggu tror jeg de også fant min plass i leken. Jeg har vært uendelig mange timer inne på et kott hvor jeg var VASKEHJELPA til prinsessene!! (men hallo, jeg var da med i prinsesseleken, så jeg var jo like happy jeg)

I perioder var jeg også med i stallen og stelte hest. JEG strigla og pussa hesten, Therese red på hesten etterpå. Altså en helt rettferdig fordelig av arbeidsoppgavene. Noen må faktisk ta møkkajobben, mens noen må få lov til å ri.

Bortsett fra dette har vi holdt sammen siden vi var små. Vi har hatet naboene (fordi de var gutter må dere vel skjønne - MBK klubben dannet vi på barneskolen. MBK betyr altså "mot bråten klubben" som da var etternavnet på naboene våre) vi samlet på kondomer, som vi satte inn i FOTOALBUM. Jeg kan ennå huske mamma sitt ansiktsuttrykk da jeg kom for å vise henne vår nye hobby. Vi har også gjort en del stygge ting, som jeg egentlig ikke bør fortelle på en blogg - men jeg kan si det sånn at vi har TISSA på ting som har tilhørt andre folk, nettopp fordi vi ikke likte dem.
Som dere skjønner, så var vi nydelige!!!!!

Men nå fremstiller jeg kansje ikke min flotte nabo så veldig fint, og det er helt FEEEIL!!!! Alle som kjenner Therese vet at hun fortjener bedre. Hun prøvde i mange år å få meg kul - ved å lære meg å røyke, hun prøvde å få meg til å drikke cognac samt at hun har lurt meg til å åpne alle julegavene før jul. Hun har tatt ansvar, for at jeg har blitt den jeg er i dag (som verken røyker, drikker cognac og for guds skyld i alle fall ikke åpner julegavene mine før juleaften)

Therese er nå tjukk, hormonell og ganske ustabil - og jeg gleder meg til mini Therese dukker opp, for fytti POKKER så mange pøbelstreker jeg skal lære bort lille nurket!!!

For dette gjør jeg fordi jeg er glad i deg Therese - så uendelig glad i deg!!!
Våre rare telefonsamtaler betyr utrolig mye, og selv om det tar litt tid før vi faktisk får til å snakke, så vet jeg at du er alltid er der!!! Fine fine Therese.

lørdag 18. juni 2011

Jævla psykiatripasient


Når jeg ble spurt av Eva om jeg kunne lage et gjeste innlegg, da var det ikke vanskelig å si ja! : )
Innlegget handler om: 
Veien mot en hverdag uten angst og selvskading.


Angst er noe flesteparten av oss vil oppleve i løpet av livet. I både stor og liten grad.
Selv var jeg 15 når jeg ble rammet. Jeg bare viste det ikke selv.

Etter flere år som offer for mobbing, var hodet mitt blitt helt hjernevasket.
Jeg følte jeg fortjente all den smerte jeg kunne få, fordi jeg var verdiløs. Det gjorde så vondt langt inne i meg, men jeg viste aldri hva det var. Det var mye redsel over hva dette var, så det å skjære i seg selv, det ga meg en slags indre ro og en bisarr følelse av mestring blomstret opp i meg.
Det tok mange år før jeg viste hva den vonde klumpen i magen var. Angst og panikkangst. Det er ikke så lett å vite hva det er når symptomene kan være så mange.
Mine symptomer gikk for det meste i :hyperventilering, hjertebank, smerter over hele bringa/magen og kraftig skjelving i hele kroppen. Noen ganger besvimte jeg grunnet hyperventileringen.

Å være 17 år å innse at du er psyk, det var tungt. Jeg har alltid hørt at det å starte på videregående kom til å bli de beste årene i mitt liv. Det er jo på den tiden man virkelig skal slå seg løs å leve ut ungdomstiden sin. Treffe nye mennesker, flørte og være med på morsomme fester! Jeg presset meg mye det første året, gjorde ting jeg egentlig ikke ville være med på, men jeg var desperat etter å endelig få være en del av de andre.
Til slutt tok angsten overhånd, og jeg ble mer og mer isolert. Skolen ble et helvette og mitt største ønske var å få mot til å presse kniven langt nok ned over håndleddet.
Det var her jeg fant ut at dette kunne jo ikke være helt riktig.

Livet skal vel ikke være så vanskelig, eller hva? 

Psykiske lidelser var (og uheldigvis er) veldig tabubelagt. Mennesker som gikk hos psykologer var jo gale og selvskadere var en såkalt Emo som ble hardt sett ned på. Når slike dømmende påstander florerer på nettet og i samfunnet, var det vanskelig å be om hjelp.

Selv var jeg livredd for dette! Men allikevel skjønte jeg at jeg trengte litt hjelp. Valget falt på helsestasjonen for ungdom. Jeg kan fortsatt huske det som om det var i går, det er nok noe av et vanskeligste valget jeg noen gang har gjort, men det er også det klokeste jeg har gjort!

Jeg kom fort under BUP (Barn og Ungdoms Psykiatri) og fikk en fantastisk psykolog. Nå lærte jeg også hvorfor jeg fikk det så vondt inni meg når jeg var med andre mennesker. Jeg hadde Sosial angst.
Den biten var ny for meg, det hadde jeg aldri hørt om!
Etter hvert som mnd gikk ble jeg, i tilegg til angst og depresjon, suicidal. Jeg orket ikke mer, ville bare ikke. Det endte med akuttinnleggelse på psykiatrisk i 2 uker.

Så skjedde det store vendepunktet i livet mitt. Jeg ble innlagt på langtidsavd.
Her er det også mange fordommer som er ute å går når det gjelder å bli innlagt på psykiatrisk institusjon, og dette var jeg også livredd for! Jeg så for meg gamle og skumle pasienter som gikk rundt å hylte og skreik, slo hodet i veggen å var rett og slett gærne. Så feil kan man ta. Synet jeg møtte var normale mennesker, personal som går med vanlige klær, ingen skumle sprøyter eller beltesenger.

Ja jeg fikk meg en positiv overraskelse!
Så var behandlingen i gang!

Den første tiden var som forventet tøff. Det tok ca 4 mnd før mine behandlere endelig klarte å få i hodet på meg at selvskading er ikke veien til et bedre liv. Jeg lærte om alt det vonde selvskading førte med seg, hvor mye det skadet både meg selv om mine nære. Hvorfor i alle dager klarte jeg ikke å forstå det før nå?
Det var bare så innmari synd jeg forsto dette litt for sent, for det var først nå jeg fant ut hvor avhengighetsskapende selvskading var.  Det ble ikke bare å slutte med det. 
Det ga meg en slags trygghet og glede. Selvsagt falsk trygghet!
Sa begynte kampen mot selvskadingen.

Etter noen mnd gikk det lettere å være der. Men siden selvtilitten var så langt nede klarte jeg aldri å se selv den gode jobben jeg gjorde. Jeg var sikker på at det var ikke jeg som gjorde jobben, det var jo personalet!
Men igjen, hvordan kan ens behandlere plutselig gjøre deg frisk? Det er du selv som må gjøre jobben, de er der for å kunne gi deg støtte og hjelp på veien!

Pga min angst klarte jeg ikke kjøre buss eller dra på kjøpesenter.  Jeg fikk mye læring om hvordan jeg skulle få dette til. Og den eneste måten man kan klare dette på, det er trening. Og ja, det ble mange angstreningsturer der det kunne være litt folk, som buss, by og kjøpesenter.
Det ble mange fjelltopper å bestige med mye angst og depresjoner, men etter hvert som man klarer å gjennomføre turene, da kom mestringsfølelsen.
Det er en helt annen mestringsfølelse enn den selvskadingen gir. Dette er så mye bedre. Man kjenner seg så levende, å i en tung hverdag kan man virkelig se lyset i tunnelen.
Nye mål sattes stadig opp. En dag om gangen. Ikke stress, da kan det være fort gjort å krasje.
For hvert mål som ble besteget, vokste jeg mer og mer. Det samme gjorde selvtilliten.

Nedturene kom ofte å beit meg i rumpa, men det som er veldig viktig da er å ikke legge seg rett ut å gi opp. Nedturer vil nok alltid komme, det gjelder å finne en måte å takle dem på. Og samtidig finne en balanse som gjør at du kan takle motgangen samtidig som du alikevell klarer å holde deg oppe og i gang.
I nesten 2 år var jeg pasient ved institusjonen. Man skulle tro det var mine verste år, men for meg er det omvendt. Oppholdet har gitt meg så mye mer en det jeg alene kunne klart. Nå ventet et år til med tett oppfølging og behandling.
Endelig klarte jeg å se lyst på livet selv om jeg enda ikke var frisk. Mange treningturer måtte jeg fortsatt gjøre. Møte angsten å presse den til det ytterste.

For hvem er det egentlig som styrer livet ditt? Er det deg selv eller angsten?
Angsten hadde tatt nok av mitt liv, så nå var det min tur til å ta over styret!

Min store drøm er å jobbe i en 90-100% i en barnehage.
Her må det også mye øving til, da i form av arbeidstrening/praksisplass. Jeg begynte smått i en matbutikk.
Når jeg klarte å være på jobb samtidig som jeg klarte å konsentrere angsten, det gjorde meg så stolt og glad. Jeg fikk mye motivasjon til å takle livet.

Endelig ble jeg klar for å flytte for meg selv, i en helt ny by med helt nye behandlere!
For første gang på 3 år følte jeg meg noenlunde normal igjen. 
Det å ha familie og venner noen minutter unna, det var fantastisk!

8 mnd etterpå, her sitter jeg!
Hva med barnehagedrømmen? I dag jobber jeg 2 dager i uka. Om noen uker jobber jeg 3 dager i uka i en barnehage! Gleden over å mestre praksisjobben er enorm!!

Det hender livet kommer å sparker meg når jeg ligger nede enda.
Selvsagt når det er som verst, synes jeg livet er grusomt, men jeg da tenker jeg over alt jeg har klart å oppnå de siste årene. Det er noe å være stolt av! Å så lenge jeg har klart det da, vil jeg også klare det denne gangen.
Det gjelder å ha en slagplan liggende når nedturen kommer. Om det er selvskadingstrang eller angst og dystre tanker.  Gode mestringsstrategier er viktig å ha!
Man må selv finne ut hva som passer en selv, hva som funker.
Noe som kan funke bra for mer er vasking og rydding. Og spille å se filmer/serier.
Å vaske bort angsten er, for meg, veldig effektiv! 

Er det noe man ikke kan gjøre, så er det å legge seg ned å synes synd i seg selv. Ja selvsagt er det synd man er psyk, men man kommer virkelig ingen vei av å legge seg ned.
Det er vel opp og frem man skal, ikke sant?

Å kjempe mot selvskadingen er også ingen lett sak. Og skulle man sprekke er det her også viktig å ikke legge seg ned. Finn mestringsstrategier her også. Lag belønningslister, mål og delmål.

Og tell dager.
Jeg får alltid et kick viss jeg klarer å slå gammel rekord ved å gå antall dager skadefri over.
Den siste rekorden min var på 68 dager, så sprekk.
Pr i dag er jeg oppe i hele 80 dager. Det er 4 år siden sist jeg klarte å gå 80 dager uten å skade meg.
Nå er målet å tørre å gå med korte ermer blant folk uten å være så redd for dømmende blikk og kommentarer. Jeg er ikke farlig selv om jeg har arr.
Bilder lånt fra bloggen hennes http://ajss.blogg.no/


Hadde noen fortalt med for 4 år siden at jeg skulle leve et ganske så normalt liv i dag, 
hadde jeg ledd personen opp i trynet!
Poenget er, uansett hvor jævlige ting kan være, så vil det alltid  bli bedre.
Jeg er et levende bevis på at det går ann bli bra!
Selv på angstfylte dager bruker jeg det som motivasjonsfaktor. 

Det er bare så synd det er få som tør å stå frem som psyk. Vi lever tross alt i 2011 der man ikke trenger å gjemme seg bak et tabubelagt tema.
Man har ingenting å skjemmes over!!


Man er så mye sterkere enn man tror! 

fredag 17. juni 2011

Kjøleskapet minker fortsatt...

Prosjektet mitt med å ikke handle mat denne uka her, holder fortsatt koken. Jeg har to dager igjen, før jeg drar på ferie og det har gått finfint hittils.

To "sprekker" har det imidlertid blitt. Jeg har kjøpt meg lunch på jobben 2 dager på RAD faktisk. Ikke vært planen, men det måtte bare bli sånn. Noen dager er man ikke der man trodde man skulle være ved lunchtider.

Det som kansje er mest skremmende, er at jeg nok både har pålegg, grønnsaker og frukt igjen når uka er slutt. DET vil si at vi handler for mye (men akkurat det var jeg nå klar over fra før hehe)

Nå tar jeg snart kvelden....trøtt som fy i dag faktisk!! Blir trøtt av sola jeg :)

Å være psykisk syk

(dagsavisen.no)

Jeg har jobbet i psykiatrien i flere år. Jeg har jobbet på akuttpsykiatrisk avdeling, privat institusjon og DPS. Denne jobben har lært meg utrolig mye. Kansje mest om meg selv?? Jeg har sett og opplevd mange mennesker som virkelig har jobbet mot indre demoner og som har stått imot. Jeg har sett den smerten og de sårene mange har og som de må leve med - ikke alle har klart denne jobben, og noen har til slutt gitt opp kampen for å leve det livet de ønsket.

For noen år siden, når jeg bodde i Valdres møtte jeg ei vettskremt jente full av sår. Rett og slett- jenta var livredd og hun var full av sår og arr. Veien hun skulle gå, skjønte jeg kom til å bli lang og vanskelig - jævli vanskelig!!! Jeg flyttet kort tid etter, og fikk aldri sett det arbeidet hun la ned for å overvinne demonene sine.

Et par år senere havnet jeg helt tilfeldig innom bloggen hennes - Only a little bit insane, thats all. Her fikk jeg se, her fikk jeg lese!! Hun skriver om sin vei ut av lidelsen sin, om oppturene og nedturene. Tror mange ikke vet hvor flink den jenta har vært. Jeg ble så stolt på hennes vegne  -så ekstremt stolt!!! Ta gjerne en tur innom og les om hennes hverdag. Kansje noen får seg noen aha opplevelser og kansje også litt andre måter å tenke på selvskadere på!!!

Jeg spurte om hun også ville skrive litt her på bloggen min, og jaggu sa ho ja. I morgen kommer hennes innlegg her, og håper dere vil like det. Jeg satt i alle fall med tårer i øynene og ville gi ho en utrolig stor klem.

Klippe plen er ikke for pyser!!!

Samboer og jeg har en uskrevet arbeidsfordelingsliste her hjemme. Det innebærer ofte at jeg tar ting inne, mens han gjør ting ute. Dette er av den enkle grunn at han trives myyyye bedre på en gressklipper og med en høyttrykkspyler enn det jeg gjør. Samt at jeg er FLINKERE til å tørke støv og vaske enn han (asså jeg fornærmer ikke samboer her - han er da fullstendig klar over dette selv)

Men siden samboer har en 14 dager på / 4 uker av -turnus, så innebærer det innimellom at jeg også må bevege meg utendørs (i tillegg til det inne - her tenker jeg at litt ekstra sympati er på sin plass)
I går strålte sola på Frøya og etter et par uker med regn og dårlig vær, så vil det si en ting : GRESSET GROR MENS DU SER PÅ DET!!!
Og siden jeg skal bort neste uke, ville det si at jeg måtte til med denne hersens plenklippingen!!

Og så var showet i Oppheim igang!!!

Først var det å finne traktorgressklipperen (for i følge samboer er den så utroooolig enkel å bruke). Jeg fant den inne i garasjen, og prøvde da å dytte den ut - noe som var helt umulig. Så da var det å sette seg oppå dette beistet av en maskin, for å starte. HVORDAN STARTE MASKINEN???? Etter x antall forsøk ringte jeg samboer for 1.gang.
Han tålmodig som alltid (himmel han burde fått premie innimellom....) forklarte så godt han kunne, og jeg hørte etter. Til slutt fikk jeg endelig startet dette beistet og rygget ut av garasjen og opp på plenen. OG SÅ STOPPET DRITTEN!!!

Igjen ringer jeg samboer (2.gang) for å høre hvorfor motoren kvaltes. Han forklarte ett eller annet om en shock (aner ikke om det skrives sånn, men om dere legger godviljen til så gjør det det). Jeg hørte på tipsene hans men neeeeida ikke noe start på maskina.
Og jeg sier tydelig "Den er full av drivstoff, for du skulle fylle den før du dro som avtalt??" Jeg hørte vel kansje en liiiten nøling i stemmen, men joda - den skulle være full ja, han hadde fylt den sist gang han brukte den.
Etter litt intens banning og slikt, så innser jeg nok at bensintanken er TOM. Så da må jeg fylle bensin.

I garasjen finner jeg en svart kanne, en liten grønn kanne og en stor grønn kanne. Sender da sms til samboer om hvilken jeg skal bruke og får svar. Fyller bensin og er happy!! Setter meg på beistet og prøver å starte. IKKE AKTUELT OM DEN VIL STARTE.

Ringer samboer (3.gang + en sms) og prøver å forstå. Han tar IGJEN en rolig forklaring på shock og hvordan denne brukes, og jeg ser kansje at jeg har gjort en liiiiiten feil her. Men da har jeg tydeligvis dratt så mye bensin rundt i møkka, så da ville den absolutt ikke starte. Og mens jeg får forklaring på dette, SÅ GÅR JEG TOM FOR STRØM PÅ MOBILEN.

På dette tidspunktet er jeg illrød, forbanna og har absolutt ingen planer om å gjennomføre noen plenklipping. Jeg får satt telefonen til lading og sender en ny sms (3 telefoner, 2 sms) hvor det står "Tom for strøm, klipper plenen til neste år"

Nå går jeg elegant i fra klipperen som står MIDT på plenen vår. JEg får ikke dyttet den fremover eller bakover, så jeg har store planer om å la den stå til neste år. Setter meg i sola og får senket blodtrykket noe, samtidig som ansiktsfargen min begynner å vise min naturlige fiskepuddingfarge igjen.
Jeg bestemmer meg for å gjøre et siste tappert forsøk på å starte beistet - og ENDELIG KLARER JEG DET UTEN AT DEN STOPPER IGJEN!!!!

Lykkelig setter jeg igang med å klippe plenen og nynner fornøyd for meg selv, inntil jeg kommer til første sving (som er langs ett gjerde) hvor jeg klarer å SETTE FAST hele gressklipperen.. Jeg tok en litt for rask u-sving og satte meg bom fast. Jeg fikk meg ikke fremover eller bakover. Igjen blir jeg forbanna som en furie, blandet med litt hysterisk latter....

Det er da jeg oppdager en utrolig blid svigerfar (som da har blitt oppringt av en frustrert samboer) som drar frem gressklipperen for meg igjen.
Resten av plenen ble klippet HELT UTMERKET, man kan nesten ikke se alle rare svinger eller noe som helst.

Håper det blir leeeeeeeenge til neste gang jeg må klippe plenen!! Takke meg til å vaske dass!!!

torsdag 16. juni 2011

Big bang theory


Hah - trodde dere at jeg skulle ha en lang forklaring på mitt syn på The big bang?? Ønsker dere at jeg skal ta en real forklaring på hvordan verden ble til, og hva som skjedde der og da??

Nei nei, jeg skal tipse dere om noe MYE bedre - nemlig tv-serien Big Bang Theory!
Dersom dere IKKE har fått med dere en episode av dem, så anbefaler jeg det på det sterkeste. Tv Norge sender dette hver kveld kl 18 og så har de noen kvelder også (her burde jeg sikkert ha sjekket opp dette, og derfor skrevet ned nøyaktig klokkeslett og kanaler som dette vises - jeg er er rett og slett for lat, samtidig som jeg satser på at dere har kunnskap nok til å finne ut av dette selv. Om dere IKKE har det, sleng frem google.no og søk på tv program. Da vil det sikkert komme opp noe)

Jeg flirer....jeg ler høyt og jeg ler så jeg gråter.
Dette fenger faktisk store deler av husstanden vår, så vi sitter nå foran tv-skjermen og flirer annenhver gang!! Nerder på sitt aller aller beste!

The one and only Sheldon Cooper



 
Min anbefaling denne uken : The Big Bang Theory!

Eva som hattedame

Alle fine fruer har hatt!! Jeg er ingen fin frue, men jeg har allikevel lyst på hatt. Nå må jeg legge til at jeg tidligere har prøvd meg på caps, buff og slike ting - og det resulterer faktisk ALLTID at jeg ligner på en sopp!!
Men nå har jeg store planer om å slenge meg med på hattetrenden.


Så - hvem av alternativene under tror dere passer til mitt soppe-hode????






For har jeg en slik hatt, så må jeg jo også automatisk bli prinsesse???
For alle prinsesser bruker jo slike hatter!!!!

FOR TENK!!!

onsdag 15. juni 2011

Dag 2 av mathandleforbud!!

Jeg har IKKE handlet mat i dag 
- MEN jeg har kjøpt 0,5 liter Farris og 10 kulepenner. Men dette gjelder ikke som mat???
Neida, dette er helt greit.

Dag to er snart gjennomført, og det minker stadig i kjøleskapet mitt (selv om det egentlig minsker litt for lite. Jeg kommer til ha myyyyye pålegg igjen når helga er slutt dessverre)

Samme middag i dag, som i går - så nå er det tomt for ytrefilet av svin og snart tomt for potetsalat!! Tomater finnes det rikelig av ennå, så det blir det nok til middag i morgen også hehe.

Jeg har vel funnet ut at problemene ikke starter før til helgen, men frem til da skal det gå helt fint!!
Dessuten tror jeg lissom at jeg sparer så enormt mye penger, så da kan jeg shoppe litt ekstra neste uke hehe.

Ha en fortreffelig kveld folkens!!!
Hva gjør dere i kveld??

Vi prekææææs :))

Innkjøp av mat - FORBUDT!!

Denne uka her er samboer på jobb, gutta hos mamman sin - så det er kun selveste dronninga igjen hjemme i huset. Neste uke skal jeg på tur med jobben og blir borte 1.5 uke.
DVS at jeg har bestemt: at det IKKE skal handles inn mat denne uka her.
Årsaken er bl.a at vi kaster så enorme mengder mat, at jeg blir helt uvel!! Både samboer og jeg tror innimellom at vi er familien - ELEFANT, og at vi derfor bør ha mengde mat deretter. Dessuten er vi ikke alltid like flinke til å spise opp rester (jeg er ganske så glad i det, men det har lissom med at det står i kjøleskapet til jeg må kaste det)I tillegg har vi ganske mye i skuffer og skap når vi første orker å lete.

Så denne uka her skal jeg kun spise mat som vi har i huset her.

Jeg ser for meg en særdeles kreativ AVSLUTNING på uka i alle fall.
Noe som gjør at jeg får "gode" minner fra studenttilværelsen min på Lillehammer. Der også har jeg hatt en del spesielle kulinariske opplevelser i matveien. Spesielt den gangen jeg skulle flytte fra lillehammer og ønsket å spise opp det jeg hadde i hyller og skap.
Ting som ikke kan anbefales er: fiskepinner i tomatsuppe, tunfisk og potetstappe, samt at jeg hadde en laaaaang periode etter studietiden hvor NUDLER var totalforbudt hjemme hos meg hihi.


Så jeg tenker dere er utrolig interessert i dagsmenyene:

Tirsdag:
Frokost:  kremt, den hoppet jeg nok over
Lunch:     En vaffel jeg fikk på jobb, to knekkebrød med tubeost og paprika, fikk også et skolebrød på jobb     
               under et møte
Middag: Marinert svinefilet, potetsalat og 2 tomater
Kvelds: Brødskive med egg

So far, so good!!

.................................fortsettelse følger...............................

tirsdag 14. juni 2011

Tattoo??

Jeg har hatt lyst på en i mange år, men det blir aldri til at jeg skaffer meg noen. Jeg er bare sånn - det blir med tanken. 
Men jeg har brukt mye tid på det o store internettet for å se om jeg finner noen tøffe. Jeg har funnet mange tøffe.....og....ehhhh mange ikke fult så fine. 

Et par eksempler på motiver jeg IKKE ønsker er:


Teite tattooveringer

Skrivefeil i tatoveringer

Hode- og skalle-tatoveringer


Jaja, sånn kan det gå.......
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...