Vet du hvem som lytter??

(illustrasjonsfoto - google.no)

For noen år siden satt jeg på en buss i hovedstaden på vei hjem fra jobb. I setet bak meg satt to unge gutter, jeg vil tippe de var 16-17 år, de var pene i tøyet og snakket med slank s og slank l, så ut som de kom fra møblerte hjem og kunne spise med kniv og gaffel begge to. De var fryktelig tøffe. Og det var veldig, veldig viktig for dem at absolutt alle andre som var i bussen hørte hvor tøffe de var. De snakket høyt og bombastisk om alt mellom himmel og jord, og lo godt og lenge av hverandres og egne vitser. Så ga de seg inn på temaet “De Narkomane”.

“Det er så jævlig ekkelt, ass! Jeg skjønner ikke hvorfor vi skal måtte se på dem, lissom!”

“Ja, kunne de ikke bare fått et sted å være da, hvor vi slapp å møte dem, lissom?”

“Bjørvika, for eksempel!”

“Ja, eller enda lenger vekk! Halden, for eksempel!”

Og så lo de høyt og lenge.

Man skal være forsiktig med hva man sier høyt på bussen. For det syntes ikke på meg at lillebroren min var narkoman. Og der satt jeg, med tårer i øynene og en rungende tenåringslatter i ørene og tenkte på lillebror. Lillebror, som sakte men sikkert smuldret vekk foran øynene på oss og endte som en skygge av seg selv. Lillebror, som var så glad og snill og munter, og som ble mer og mer innesluttet, forsvant i lange perioder, kom hjem svart under øynene og så mager at vi kunne telle ribbena på kroppen hans, sov et halvt døgn, stjal noen penger, forsvant igjen. Lillebroren min, som selv er far til en gutt han elsker over alt på denne jord, men som var slave av noe som er sterkere enn selv en fars kjærlighet til sin sønn.

For meg var det ikke noe alternativ å sende ham til Bjørvika - eller til Halden. Jeg skjønner godt at de fleste helst ikke vil ha narkomane vandrende rundt i hverdagen sin – det kan være et ganske opprivende syn – men å flytte på dem er ikke svaret. Lillebror og alle hans mednarkomane trenger hjelp. De trenger noen som tar tak i dem, noen som kan kjøre til NAV og snakke med myndighetspersoner, som kan fylle ut søknader, ta telefoner, gjøre alt man rett og slett ikke er i stand til å ordne selv når hele livet dreier seg om å skaffe nok penger til neste fiks.

Og det å være pårørende til en rusmisbruker er heller ikke en dans på roser. Jeg så mine foreldre eldes med rekordfart. Så ringene under øynene deres, panikken hver gang telefonen ringte sent på kvelden, bekymringen når de ikke hadde hørt fra ham på en stund. Jeg så dem ha mindre og mindre tid til meg og min egen lille familie, fordi lillebror tok alt. Det var ingen energi igjen til oss andre. Livet var en evig kamp mot myndigheter og behandlingsinstitusjoner. “Vi har kanskje en ledig plass i august”. Jaha, da får vi håpe han lever så lenge, og at han er motivert for behandling den dagen tilbudet dukker opp. Hver gang han skulle komme innom måtte vi gjennomgå huset. Gjemme smykker og verdisaker, flytte alle kontanter fra lommeboka til bukselomma, låse medisinskapet. Et par ganger måtte jeg be han snu i døra fordi jeg ikke ville at ungene skulle se onkelen sin rusa.

Men det aller verste var løgnene og usikkerheten. Han kunne lyve så han trodde det selv, man visste aldri hva som var sant og hva som var ren fantasi. Hadde han snakket med noen om en behandlingsplass? Var det sant at NAV trengte 1500 kroner til et depositum? Antakelig ikke. Men han fikk pengene, gang på gang. For alternativet var verre. Han snakket, løy, manipulerte og truet om hverandre. De dagene han hadde tatt heroin lå han stort sett og sov, var det amfeteamin han hadde fått i seg var saken verre. Jeg har blitt truet på livet, faren min har fått juling, mamma har måttet ringe politiet for å få dem til å kaste ham ut. Å være pårørende til en rusmisbruker betyr å være i konstant beredskap, og leve i konstant frykt og bekymring. Ikke bare for tyveri, men for at han eller hun skal skade seg selv eller andre. Eller dø. Døden er evig til stede når en du er glad i er rusmisbruker. Hver gang telefonen min ringte om kvelden kvakk jeg til i redsel. Hver gang jeg fikk melding fra mamma ble jeg bekymret for hva det var denne gangen. Var han skadet? Var han død? Satt han i fengsel? En gang ringte det på døra halv tre om natta, og det første jeg tenkte da jeg våknet var “Nå kommer presten”.

Min lillebror var heldig. Han kom seg ut av det, takket være gode støttespillere og foreldre som aldri ga opp uansett hvor svart det så ut. Det var femten jævlige år, men nå er det over. Han har jobb og samboer, og er en fantastisk far for sønnen sin. Derfor setter jeg ikke navnet mitt på dette innlegget – han fortjener fred nå, han har gjennomgått nok. Vi andre også.

Men en ting vil jeg be om. Tenk litt over hva du sier neste gang du sitter på bussen.

Liker vi narkomane???

(nccorg.com)

De derre møkkete, slitne og ufine narkomane du ser når du er i byen! Liker vi dem?? Kan vi ikke bare bli kvitt dem?? 

De er da ikke verdt noe allikevel?

En narkoman - en person - en mann - noens sønn, far eller bror! 

En narkoman - en person - en dame- noens datter, mor eller søster!

Er vi villige til å hjelpe? Villige til å se?

Min venninne "Hilde" er ikke narkoman, men lillebroren hennes ble missbruker av 

harde narkotiske stoffer da han var ung.

Hvordan er det å se at din snille fine bror tar uheldige valg gang på gang?

"Hilde" har skrevet om dette, men har av hensyn til lillebroren sin valgt å være anonym. 

Les om hvordan det er å være en fortvilet storesøster i morgen.

Jævla psykiatripasient

Når jeg ble spurt av Eva om jeg kunne lage et gjeste innlegg, da var det ikke vanskelig å si ja! : )

Innlegget handler om: 

Veien mot en hverdag uten angst og selvskading.

Angst er noe flesteparten av oss vil oppleve i løpet av livet. I både stor og liten grad.

Selv var jeg 15 når jeg ble rammet. Jeg bare viste det ikke selv.

Etter flere år som offer for mobbing, var hodet mitt blitt helt hjernevasket.

Jeg følte jeg fortjente all den smerte jeg kunne få, fordi jeg var verdiløs. Det gjorde så vondt langt inne i meg, men jeg viste aldri hva det var. Det var mye redsel over hva dette var, så det å skjære i seg selv, det ga meg en slags indre ro og en bisarr følelse av mestring blomstret opp i meg.

Det tok mange år før jeg viste hva den vonde klumpen i magen var. Angst og panikkangst. Det er ikke så lett å vite hva det er når symptomene kan være så mange.

Mine symptomer gikk for det meste i :hyperventilering, hjertebank, smerter over hele bringa/magen og kraftig skjelving i hele kroppen. Noen ganger besvimte jeg grunnet hyperventileringen.

Å være 17 år å innse at du er psyk, det var tungt. Jeg har alltid hørt at det å starte på videregående kom til å bli de beste årene i mitt liv. Det er jo på den tiden man virkelig skal slå seg løs å leve ut ungdomstiden sin. Treffe nye mennesker, flørte og være med på morsomme fester! Jeg presset meg mye det første året, gjorde ting jeg egentlig ikke ville være med på, men jeg var desperat etter å endelig få være en del av de andre.

Til slutt tok angsten overhånd, og jeg ble mer og mer isolert. Skolen ble et helvette og mitt største ønske var å få mot til å presse kniven langt nok ned over håndleddet.

Det var her jeg fant ut at dette kunne jo ikke være helt riktig.

Livet skal vel ikke være så vanskelig, eller hva? 

Psykiske lidelser var (og uheldigvis er) veldig tabubelagt. Mennesker som gikk hos psykologer var jo gale og selvskadere var en såkalt Emo som ble hardt sett ned på. Når slike dømmende påstander florerer på nettet og i samfunnet, var det vanskelig å be om hjelp.

Selv var jeg livredd for dette! Men allikevel skjønte jeg at jeg trengte litt hjelp. Valget falt på helsestasjonen for ungdom. Jeg kan fortsatt huske det som om det var i går, det er nok noe av et vanskeligste valget jeg noen gang har gjort, men det er også det klokeste jeg har gjort!

Jeg kom fort under BUP (Barn og Ungdoms Psykiatri) og fikk en fantastisk psykolog. Nå lærte jeg også hvorfor jeg fikk det så vondt inni meg når jeg var med andre mennesker. Jeg hadde Sosial angst.

Den biten var ny for meg, det hadde jeg aldri hørt om!

Etter hvert som mnd gikk ble jeg, i tilegg til angst og depresjon, suicidal. Jeg orket ikke mer, ville bare ikke. Det endte med akuttinnleggelse på psykiatrisk i 2 uker.

Så skjedde det store vendepunktet i livet mitt. Jeg ble innlagt på langtidsavd.

Her er det også mange fordommer som er ute å går når det gjelder å bli innlagt på psykiatrisk institusjon, og dette var jeg også livredd for! Jeg så for meg gamle og skumle pasienter som gikk rundt å hylte og skreik, slo hodet i veggen å var rett og slett gærne. Så feil kan man ta. Synet jeg møtte var normale mennesker, personal som går med vanlige klær, ingen skumle sprøyter eller beltesenger.

Ja jeg fikk meg en positiv overraskelse!

Så var behandlingen i gang!

Den første tiden var som forventet tøff. Det tok ca 4 mnd før mine behandlere endelig klarte å få i hodet på meg at selvskading er ikke veien til et bedre liv. Jeg lærte om alt det vonde selvskading førte med seg, hvor mye det skadet både meg selv om mine nære. Hvorfor i alle dager klarte jeg ikke å forstå det før nå?

Det var bare så innmari synd jeg forsto dette litt for sent, for det var først nå jeg fant ut hvor avhengighetsskapende selvskading var.  Det ble ikke bare å slutte med det. 

Det ga meg en slags trygghet og glede. Selvsagt falsk trygghet!

Sa begynte kampen mot selvskadingen.

Etter noen mnd gikk det lettere å være der. Men siden selvtilitten var så langt nede klarte jeg aldri å se selv den gode jobben jeg gjorde. Jeg var sikker på at det var ikke jeg som gjorde jobben, det var jo personalet!

Men igjen, hvordan kan ens behandlere plutselig gjøre deg frisk? Det er du selv som må gjøre jobben, de er der for å kunne gi deg støtte og hjelp på veien!

Pga min angst klarte jeg ikke kjøre buss eller dra på kjøpesenter.  Jeg fikk mye læring om hvordan jeg skulle få dette til. Og den eneste måten man kan klare dette på, det er trening. Og ja, det ble mange angstreningsturer der det kunne være litt folk, som buss, by og kjøpesenter.

Det ble mange fjelltopper å bestige med mye angst og depresjoner, men etter hvert som man klarer å gjennomføre turene, da kom mestringsfølelsen.

Det er en helt annen mestringsfølelse enn den selvskadingen gir. Dette er så mye bedre. Man kjenner seg så levende, å i en tung hverdag kan man virkelig se lyset i tunnelen.

Nye mål sattes stadig opp. En dag om gangen. Ikke stress, da kan det være fort gjort å krasje.

For hvert mål som ble besteget, vokste jeg mer og mer. Det samme gjorde selvtilliten.

Nedturene kom ofte å beit meg i rumpa, men det som er veldig viktig da er å ikke legge seg rett ut å gi opp. Nedturer vil nok alltid komme, det gjelder å finne en måte å takle dem på. Og samtidig finne en balanse som gjør at du kan takle motgangen samtidig som du alikevell klarer å holde deg oppe og i gang.

I nesten 2 år var jeg pasient ved institusjonen. Man skulle tro det var mine verste år, men for meg er det omvendt. Oppholdet har gitt meg så mye mer en det jeg alene kunne klart. Nå ventet et år til med tett oppfølging og behandling.

Endelig klarte jeg å se lyst på livet selv om jeg enda ikke var frisk. Mange treningturer måtte jeg fortsatt gjøre. Møte angsten å presse den til det ytterste.

For hvem er det egentlig som styrer livet ditt? Er det deg selv eller angsten?

Angsten hadde tatt nok av mitt liv, så nå var det min tur til å ta over styret!

Min store drøm er å jobbe i en 90-100% i en barnehage.

Her må det også mye øving til, da i form av arbeidstrening/praksisplass. Jeg begynte smått i en matbutikk.

Når jeg klarte å være på jobb samtidig som jeg klarte å konsentrere angsten, det gjorde meg så stolt og glad. Jeg fikk mye motivasjon til å takle livet.

Endelig ble jeg klar for å flytte for meg selv, i en helt ny by med helt nye behandlere!

For første gang på 3 år følte jeg meg noenlunde normal igjen. 

Det å ha familie og venner noen minutter unna, det var fantastisk!

8 mnd etterpå, her sitter jeg!

Hva med barnehagedrømmen? I dag jobber jeg 2 dager i uka. Om noen uker jobber jeg 3 dager i uka i en barnehage! Gleden over å mestre praksisjobben er enorm!!

Det hender livet kommer å sparker meg når jeg ligger nede enda.

Selvsagt når det er som verst, synes jeg livet er grusomt, men jeg da tenker jeg over alt jeg har klart å oppnå de siste årene. Det er noe å være stolt av! Å så lenge jeg har klart det da, vil jeg også klare det denne gangen.

Det gjelder å ha en slagplan liggende når nedturen kommer. Om det er selvskadingstrang eller angst og dystre tanker.  Gode mestringsstrategier er viktig å ha!

Man må selv finne ut hva som passer en selv, hva som funker.

Noe som kan funke bra for mer er vasking og rydding. Og spille å se filmer/serier.

Å vaske bort angsten er, for meg, veldig effektiv! 

Er det noe man ikke kan gjøre, så er det å legge seg ned å synes synd i seg selv. Ja selvsagt er det synd man er psyk, men man kommer virkelig ingen vei av å legge seg ned.

Det er vel opp og frem man skal, ikke sant?

Å kjempe mot selvskadingen er også ingen lett sak. Og skulle man sprekke er det her også viktig å ikke legge seg ned. Finn mestringsstrategier her også. Lag belønningslister, mål og delmål.

Og tell dager.

Jeg får alltid et kick viss jeg klarer å slå gammel rekord ved å gå antall dager skadefri over.

Den siste rekorden min var på 68 dager, så sprekk.

Pr i dag er jeg oppe i hele 80 dager. Det er 4 år siden sist jeg klarte å gå 80 dager uten å skade meg.

Nå er målet å tørre å gå med korte ermer blant folk uten å være så redd for dømmende blikk og kommentarer. Jeg er ikke farlig selv om jeg har arr.

Bilder lånt fra bloggen hennes http://ajss.blogg.no/

Hadde noen fortalt med for 4 år siden at jeg skulle leve et ganske så normalt liv i dag, 

hadde jeg ledd personen opp i trynet!

Poenget er, uansett hvor jævlige ting kan være, så vil det alltid  bli bedre.

Jeg er et levende bevis på at det går ann bli bra!

Selv på angstfylte dager bruker jeg det som motivasjonsfaktor. 

Det er bare så synd det er få som tør å stå frem som psyk. Vi lever tross alt i 2011 der man ikke trenger å gjemme seg bak et tabubelagt tema.

Man har ingenting å skjemmes over!!

Man er så mye sterkere enn man tror! 

Å være psykisk syk

(dagsavisen.no)

Jeg har jobbet i psykiatrien i flere år. Jeg har jobbet på akuttpsykiatrisk avdeling, privat institusjon og DPS. Denne jobben har lært meg utrolig mye. Kansje mest om meg selv?? Jeg har sett og opplevd mange mennesker som virkelig har jobbet mot indre demoner og som har stått imot. Jeg har sett den smerten og de sårene mange har og som de må leve med - ikke alle har klart denne jobben, og noen har til slutt gitt opp kampen for å leve det livet de ønsket.

For noen år siden, når jeg bodde i Valdres møtte jeg ei vettskremt jente full av sår. Rett og slett- jenta var livredd og hun var full av sår og arr. Veien hun skulle gå, skjønte jeg kom til å bli lang og vanskelig - jævli vanskelig!!! Jeg flyttet kort tid etter, og fikk aldri sett det arbeidet hun la ned for å overvinne demonene sine.

Et par år senere havnet jeg helt tilfeldig innom bloggen hennes - Only a little bit insane, thats all. Her fikk jeg se, her fikk jeg lese!! Hun skriver om sin vei ut av lidelsen sin, om oppturene og nedturene. Tror mange ikke vet hvor flink den jenta har vært. Jeg ble så stolt på hennes vegne  -så ekstremt stolt!!! Ta gjerne en tur innom og les om hennes hverdag. Kansje noen får seg noen aha opplevelser og kansje også litt andre måter å tenke på selvskadere på!!!

Jeg spurte om hun også ville skrive litt her på bloggen min, og jaggu sa ho ja. I morgen kommer hennes innlegg her, og håper dere vil like det. Jeg satt i alle fall med tårer i øynene og ville gi ho en utrolig stor klem.

17 år og GRAVID??

Hva gjorde du når du var 17 år?? Når jeg tenker tilbake, var det en tid preget av mye festing, skolegang, bitte litt jobbing men mest av alt VENNER!! Jeg hadde da fremdeles ikke bestemt meg for hva jeg skulle bli når jeg ble stor, mamma hadde på den tiden gått fra å være grusom (som intens tenåring jeg var) til å være en svært god støttespiller - men mamma var GAMMEL, hun var jo mamma!!!!

Renate er en av mine nydelige venner - en mer fantastisk person skal man jammen lete lenge etter. Hun er snill, real, tålmodig, morsom, reflektert og ærlig! Renate er UNG, men på mange måter har hun vært voksen lenge. Men faktisk - Renate, hun klarer ALT hun!!! Makan til dame!!!!

________________________________________________________________

Hei alle blogglesere på lille hjørnet J Jeg har fått en henvendelse fra Eva om å skrive innlegg om hvordan det er å bli mor i ung alder. Dette takker jeg så ærbødigst for. Det skal sies at jeg har en liten skjult drøm om å bli en ”sånn” blogger som Eva. Masse humor, samt at hun tar opp viktige og engasjerende tema. Å sannelig ble ikke mine drømmer hørt. ”A moment in the spotligth” sier ikke jeg nei takk til J Here we go…

Mitt navn er Renate, og er 32 år. Har tre nydelig barn,  Thorgrim (9), Solvår (12), og Sondre (15). Med en kjapp hoderegning så skjønner dere at jeg var 17 år da Sondre kom til verden. Det hele startet på en nydelig vårdag i Mars -96-. Sola skinte og jeg var våryr og ung…nei da, jeg skal spare dere for detaljer. Så rosenrødt var det IKKE, selv om jeg på den tiden hadde en oppfattelse av verden besto av nydelige ponnier som spiste regnbuer og bæsjet sommerfugler (sagt av Horton). Det var en vårdag i Mars -96- jeg fant ut at jeg var gravid. På dette tidspunktet var min største bekymring hvordan jeg skulle fortelle dette hjemme. Tiden gikk og jeg fortrengte hele graviditeten. Hva jeg tenkte kan jeg ikke med sikkerhet si, men det var vel en kombinasjon av frykt for hva som skulle møte meg, samt en flukt fra å måtte fortelle dette til mine foreldre. Jeg oppsøkte lege også ganske sent, faktisk så sent at det begynte å haste med ultralyd. Så når brevet om time til ultralydundersøkelsen kom med en dags varsel var det ingen vei utenom mine foreldre lengre. Jeg skreik og hylte så snørr og tårer rant, husker de ble kjempebekymret for hva i all verden som hadde skjedd. Besteforeldre budskapet tok de veldig med fatning, de var nok så lettet over at det faktisk ikke hadde godt et liv, men i stede spiret et liv etter at de endelig fikk greie på hva som hadde skjedd innimellom all hylingen, snørret og tårene.

Min daværende kjæreste avtjente førstegangstjeneste under siste del av graviditeten, så jeg var mye overlatt til meg selv. Vennene mine hadde naturligvis andre ting å fordrive fritiden sin med. Jeg var mye syk, gikk inn og ut fra sykehus. I de to siste mnd av svangerskapet ble jeg innlagt med svangerskapsforgiftning. Ser nå i ”voksen” alder hvor lett jeg tok på ting. Jeg hadde åtte mnd til rådighet til å forberede meg til det som ventet. Ikke nødvendig vettu, alt ordner da seg for snille jenter.  På dette tidspunktet var jeg uredd!! Fødselen ble satt i gang 1 mnd før termin. Så uforberedt som jeg var til fødselen ønsker jeg ikke min verste fiende en gang J Skal ikke gå inn på selve fødselsdetaljene, men vil tro jordmødrene og barnepleierne som sto til vår disposisjon fikk se et skrekkeksempel på uforberedte foreldre J

Sondre kom til verden, og ponniene som spiste regnbuer og bæsjet sommerfugler forsvant, men på samme tid så fikk jeg den skjønneste sønnen som noen gang hadde blitt skapt. En massiv forandring skjedde med meg, plutselig ble jeg livredd. Livredd for det ansvaret som jeg hadde fått. Husker spesielt min første natt som mamma. Barnepleierne hadde Sondre hos seg den natten, de mente tydeligvis at jeg trengte ro og hvile. Det trengte jeg slettes ikke, men redd og usikker som jeg var så fortalte jeg ikke at jeg ønsket Sondre sammen med meg. Jeg hadde en kropp fylt med adrenalin over det miraklet som jeg hadde vært med på. Ja for det er vel vi alle som er blitt foreldre enige i at det er et MIRAKEL! Jeg kunne ikke stirre meg ferdig på min nydelige gutt. Som natten gikk så begynte jeg å bekymre meg for neste dag når jeg skulle hente Sondre på barnerommet. Ville jeg kjenne igjen Sondre blant alle disse babyene? Den bekymringen ble kortvarig, for selvfølgelig så jeg hvem som var min baby når jeg entret barnerommet. Han var jo den nydeligste av de alle. Min Sondre <3

 Mammarollen ble aldri noe problem. Selvfølgelig kunne jeg nevnt i fleng utfordringer jeg har stått ovenfor, men de er vel like for oss alle mødre tenker jeg. Å være mor er ingen enkel jobb, men det er noe med morsinstinktet som former deg til en helt annen person over natten. Om jeg var voksen kan vel diskuteres, i hvert fall når du bli mor så blir du ”tvunget” voksen om du så er 17 eller 25. Største utfordringen for meg i hverdagen som nybakt mamma var alle fordommene som jeg følte jeg møtte. På en måte så kan jeg forstå deres fordommer, på en annen side så vitner det for meg om mangelfull kunnskap og holdninger. Vi kan ikke dra alle over den samme kammen. På et tidspunktet følte jeg at jeg ble satt i en bås ”ung mor går ALDRI i verden bra”! Jeg ble nok av mange sett på som ressurssvak. Nå skal det sies at ressurssvake og resurssterke foreldre er en betegnelse jeg IKKE liker. Hvem er vi som føler vi kan sette foreldre i den ressurssvake eller ressurssterke båsen?! Hvor mange ganger hører vi ikke andre si: ”ja men de er jo så heldige som har slike ressurssterke foreldre”. Jeg følte meg så absolutt ikke ressurssvakt. Jeg hadde kanskje ikke overflod av materielle og økonomiske ressurser, men jeg har hatt overflod med menneskelige ressurser som kjærlighet og omsorg.

Om man er en god mor eller ei kan ikke sees i sammenheng med alder. Jeg som andre førstegangsfødende har feilet masse og lært av mine feil.  Dette uavhengig av min alder. Jeg personlig tror ikke at den perfekte mor finnes, og jeg tror at det samfunnsskapte idealet på en perfekt mor ikke noe en bør strebe etter, uansett alder. Er du en dårligere mor når du er trygdet? 17 år? Enslig? Eller gjenspeiler hvilke klær mor og barn har en god mor? Ja spørsmålene blir for meg mange, for det viser seg stadig vekk at det er slike fordommer som kommer til utrykk. Har du samtidig med disse faktorene ikke alderen ved din side så er du automatisk forhåndsdømt. Nå sier ikke jeg med dette at alle gjør det, eller om det er rett eller galt og bli en ung mor. Jeg kan bare snakke fra egen erfaring. Jeg ofret venner, ungdomstid og utdanning den dagen jeg ble mor for første gangen som 17 åring. Men det offeret hadde jeg glatt gjort en gang til, for hva fikk jeg isteden? Jeg fikk verdens flotteste sønn. Nå har ikke alt bestandig vært en dans på roser, men jeg har ikke ville byttet det bort for alt i verden. Jeg vet jeg har gitt alle mine barn (igjen uavhengig av hvor gammel jeg var når de ble født) en god og trygg oppvekst, og forhåpentligvis en god ballast som de kan ta med seg videre i livet. Jeg har tre nydelige barn, mann som jeg elsker, jobb og utdannelse som jeg er stolt over og et eget hjem. Dette kom for meg kanskje i motsatt rekkefølge en hos mange andre, men pokker jeg er ikke noe mindre stolt av den grunn! Så budskapet ut i fra egne erfaringer som ung mor må være at vi alle må reflekterer over våre egne fordommer. Jeg er fra langt fordomsfri, men evner vi å reflektere rundt det så er vi kommet et langt stykke på rett vei. Vi må vise ydmykhet ovenfor hverandres valg, og passe på å ikke tilegne hverandre egenskaper som den andre ikke kan vedkjenne seg.

PS: En negativ ting med å bli så ung mor må være at jeg allerede om noen år kan risikere å bli bestemor. Hjeeeelp det er jeg jo ALT for ung til J Men utfordringen skal jeg ta, håper bare ikke jeg møter de samme fordommene som ung bestemor som jeg gjorde som ung mor….hehehe. Takk for meg!

Nordmann + Franskmann = Lykke??

Eileen er ei utrolig tøff jente jeg gikk på ungdomsskolen sammens med (jente/dame - UNGE er vi i alle fall, uansett hva noen måtte mene) Eileen stolte på hjertet og endte opp i Frankrike!! Alene - men med en stormende forelskelse, som heldigvis var gjensidig!
Hennes historie er romantisk som fy. Om ikke alt er rosenrødt - så er den superromantisk.

Tenk ho flytta til Frankrike!!!!!

_______________________________________________________________

HILSEN FRA FRANKRIKE 

Hei alle lesere av Eva’s fine blogg !

Eva spurte om jeg kunne skrive et lite blogginnlegg, så her kommer det.

Jeg heter Eileen, er 29 år og bor nå i en liten by i Frankrike som heter Yerres. Den ligger snaut 2 mil sör for Paris og er en fin by å bo i. Her har vi hus og hage med basseng, det er stille og rolig, samtidig som det kun er 15 minutter med tog inn til Paris og alt den byen har å tilby.

Som Eva flyttet jeg på grunn av kjærligheten. Vår historie startet i Thailand for nøyaktig 2 år siden, da jeg var på jentetur og Yannick (den kjekke mannen min) var på ferie med sønnen sin. Vi bodde på samme hotell og allerede samme kvelden vi møttes sa jeg til venninna mi ; " han franskmannen skal bli min !!!" 10 dager etter at vi kom hjem til Norge kom han på besøk til meg i Oslo, og slik fortsatte det gjennom sommeren og høsten.

Allerede i oktober – etter kun 5 måneder som « feriekjærester » - sa jeg opp jobben og solgte leiligheten og i januar 2010 flytta jeg fra det trygge livet i Norge. Jeg hadde en jobb og leilighet jeg trivdes i og venner og familie rundt meg, men mannen jeg ville være med var 2000 km unna. De fleste støtta meg og forsto hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde, men det var også de som syns jeg var stokk dum (merkelig at få av disse turte si det rett til meg…).

At jeg tenkte med hjertet og ikke hodet er ikke til å legge skjul på. Jeg kunne ikke et ord fransk, kjente ikke så godt den mannen jeg tross alt ga opp alt for og jeg følte meg veldig alene den første tiden. Yannick gjorde (og gjør fortsatt) alt han kunne for at jeg skulle ha det bra, men 2 dager etter at jeg kom hit med flyttelasset begynte han på jobb. Yannick er sjåfør for det franske utenriksdepartementet og jobber netter annenhver uke, dvs. at han drar hjemmefra i 18-tiden og kommer tilbake rundt 9 morgenen etter (og da må han jo sove). En ypperlig løsning siden vi har annenhver uke sammen, men i begynnelsen var det litt tøft. Jeg satt en uke alene, kjente ingen her (de få jeg hadde møtt kunne jeg ikke kommunisere med, for franskmenn snakker virkelig ikke engelsk) og en TV jeg ikke forsto noe av siden alt er dubba. Det ble noen telefonsamtaler hjem til mamma og storesøster…

Tiden gikk og jeg begynte etter hvert å lære meg fransk. En pensjonert barneskolelærer tok på seg å lære meg språket og fortsatt er jeg hos henne ukentlig for å drikke kaffe og skravle. Reine er ei utrolig snill dame og hennes spanske mann Luis er kompisen min. Nå skal vi begynne engelskundervisning for ham 

I desember begynte jeg å søke jobber, men som innvandrer blir jeg ikke prioritert. Arbeidsledigheten er høy her og jeg begynner å bli ordentlig frustrert. 1,5 år som « hemmafru » er lenge og jeg har lyst til å jobbe. Jobb er faktisk det eneste som mangler i livet mitt nå. Jeg har en flott samboer som jeg blir mer og mer glad i og en 8 år gammel stesønn som jeg elsker som mitt eget barn (sikkert noen som vil si at det er umulig, men slik føles det for meg ).

Økonomisk er det også litt tungt til tider, siden Yannick tjener for mye ( !!?) til at jeg kan få et minstebeløp og jeg må jobbe 3 måneder for å få arbeidsledighetstrygd. Frankrike er et MYE dyrere land å leve i enn Norge, lønningene tatt i betraktning. Heldigvis har vi snille foreldre som stiller opp og spesielt mine svigerforeldre gir oss mye (kjekt at han er enebarn…).

Så ; tok jeg et riktig valg og vil jeg anbefale det for andre som møter kjærligheten fra andre land ?? JAAAA !!! Men jeg tror man må være veldig sikker på at det er den rette (så sikker som man kan være uten å ha møtt hverdagen sammen) og man må være innstilt på at det blir et helt annet liv. Bare mellom Norge og Frankrike er det store kulturforskjeller (mye større enn jeg trodde – viste seg at jeg er visst VELDIG norsk…) og man må egentlig bygge opp et liv fra bunnen – kanskje også basert på andre ting enn det vi nordmenn er vant med. Men det kan jo også bli et bedre liv !?!! Familien min og de ekte vennene mine er fortsatt der for meg, selv om jeg nå er langt unna. Og som mamma sier, « Paris er ikke det verste stedet og besøke minstejenta » 

Enn så lenge nyter jeg sommern og « ferielivet », men med store forhåpninger om å snart starte et « normalt » og enda bedre liv 

GOD SOMMER !!!

En forbanna hedning????

Hedning - det er vel nesten et banneord det? Det ligger i alle fall en bismak på ordet hos mange!! Mange har hørt mye stygt og ufint om "disse hedningene" og ikke minst - de ofrer både mennesker og dyr!!

Men hvor skumle er de egentlig? Vet vi egentlig hva det vil si å være hedning?

Stine er hedning!! Stine er ikke skummel i det hele tatt - Stine er smart, engasjert, snill og morsom. Jeg har vært på fest hos Stine, skravlet med ho, diskutert bøker og diverse annet. Jeg har overlevd hver eneste gang, - jeg har våknet dagen derpå uten å ha blitt ofret. 

Nedenfor har Stine vært så kjempesnill og skrevet litt om seg selv og det hun tror på. 

Spennende ikke sant?????

_________________________________________________________________

JEG TROR PÅ ET LIV FØR DØDEN

Hei, alle sammen! Jeg heter Stine og har fått lov til å skrive et gjesteinnlegg her på hjørnet. Samboeren min og jeg er hedninger og medlemmer av Åsatrufellesskapet Bifrost, og det er derfor jeg har blitt bedt om å skrive dette innlegget.

Åsatrufellesskapet Bifrost er et offentlig registrert trossamfunn med ca 300 medlemmer over hele Norge. Voksne og barn, kvinner og menn, fra alle samfunnslag. Felles for oss er at vi bekjenner oss til åsatrua, den førkristne nordiske religionen som har vært så godt som død siden slaget på Stiklestad for ca tusen år siden. Mange kjenner vår religion som norrøn mytologi, og har en viss oppfatning av hvem de viktigste gudene og gudinnene er. Men det veldig mange ikke er klar over er at denne religionen lever i beste velgående i dag, og at flere og flere mennesker finner seg til rette i åsatrua selv om de lever i et moderne samfunn.

I min religion har vi en hel skokk med guder, gudinner, jotner, vetter, diser, alver og andre skapninger. Dette passer meg utmerket – hvis noen jeg er glad i blir syke, henvender jeg meg til Eir for hjelp (Eir er legedommens gudinne). Hvis jeg trenger mot for å gjennomføre noe kan jeg vende meg til Tor og Ty, guder for mot og styrke. Odin gir visdom, Frigg beskytter familien, Frøya hjelper i alle saker som har med kjærlighet å gjøre. Lista er lang, og i åsatrua finnes en gud eller gudinne for det aller meste. Jeg ser ikke på gudene som faktiske vesener, det må jeg innrømme. Jeg tror ikke det er Tor som reiser over himmelen med bukkene sine når det tordner – jeg har gått noen år på skole. Men jeg ser Tor som et uttrykk for været, for kreftene i tordenen og brølet i vinden når det stormer. Tor er menneskenes beskytter, han kjemper en evig og utrettelig kamp mot jotner og destruktive krefter – vi kan alle trenge en sånn venn av og til. På samme måte vet jeg at slike ting som kjærlighet, styrke, kaos og visdom er ting som faktisk eksisterer, og som jeg ser rundt meg og i meg hver eneste dag. Dette er krefter jeg føler det er viktig at jeg erkjenner, at jeg ser dem og vedkjenner meg dem, og i noen grad kan jeg søke å påvirke dem gjennom min religionsutøvelse. I tillegg har åsatrua mange sterke kvinner, noe jeg også savner i en del av de store verdensreligionene. Frigg, Frøya, Idunn og Eir, og flere til. Kvinner som vil og kan noe, som jeg kan kjenne meg igjen i og henvende meg til når jeg trenger noe.

Sentralt i åsatrua står blotet. Vi møtes og bloter med ujevne mellomrom, for å hedre våre guder og våre forfedre, for å be om hjelp, eller for å takke. I gammel tid vet vi at man blotet både levende dyr og mennesker – det er det lite av i Bifrost i dag. Men hvis jeg skal be Tor om hjelp til noe kan jeg for eksempel gi han en øl, eller litt godt kjøtt. Odin drikker bare rødvin, så det kan være en passende blotsgave til han. Frøya kan få en hvitvin eller en blomsterbukett. Mange velger å lage sine egne blotsgaver – broderier, dikt, treskjæring, hva som helst. Tanken er at gaven skal passe til den som får den, og at den skal bety noe for den som gir. Som regel tenner vi et bål, og så sender vi rundt en bolle med godt drikke og skåler til gudene før gavene legges på bålet.

En prest sa en gang om åsatrua at han syntes det var så trist at vi ikke hadde noe løfte om frelse. Men frelse fra hva da? Helvete er en kristen oppfinnelse, djevelen likeså. Det er ingen ting jeg trenger å frelses fra, jeg har det aldeles utmerket som jeg har det. For meg er det Håvamål som gjelder, og det gamle verset om at det eneste som blir igjen er ordet om den som er død. Med andre ord er det viktig å leve på en måte som gjør at de som blir sittende igjen har fine ting å si om meg. Å være høvisk og ærlig, holde ryggen rak og hodet høyt, ta konsekvensene av mine handlinger og kunne se meg selv i speilet med god samvittighet – det er for meg noe av det viktigste med min religion. Jeg tror på et liv før døden. Det er en livsstil, en måte å leve på, et sett verdier som jeg føler meg hjemme med. Gjestfrihet, ærlighet og rettskaffenhet.

De siste årene har åsatrua dessverre vært utsatt for en del misforståelser. Vigrid får metervis med spalteplass om sine rasistiske og voldelige budskap, mens Bifrost ikke er interessante nok til å få svare. Sannheten er at det er ingen ting som er fjernere fra åsatrua enn rasisme og diskriminering. Opptil flere av gudene (for eksempel Tor) har barn med og er gift med vesener fra andre raser – særlig jotner. Gjestfrihet og høviskhet er viktige verdier i hele mytologien. Man skal gi andre respekt før man kan forvente å få det tilbake, og gjester skal behandles pent. Håvamål, som er det nærmeste vi kommer en “hellig tekst”, består av en lang rekke gode råd om hvordan man bør leve. Her er ingen absolutte forbud eller påbud, men oppfordringer om å ta vare på sine venner, vokte sine fiender, være arbeidsom og ikke drikke for mye, være forsiktig med hva man sier osv. Og når det gjelder homofili, har vi følgende vakre vers:

En mann skal aldri
i evighet laste
en annnen for at han elsker.

Mer er det vel ikke å si om den saken. Nærmere informasjon om Bifrost og åsatru finner du på www.bifrost.no - eller du kan kontakte meg direkte på stine.h.skar@gmail.com hvis det er noe du lurer på.

Med ønske om godt år og fred,

Stine Helen Skår

Pressekontakt

Åsatrufellesskapet Bifrost

Hvem er Evas venner?

Jeg lever et ganske så "normalt" liv på Frøya. Jeg har samboer og bonusbarn, jeg jobber i helsevesenet og jeg trives med livet mitt. Jeg engasjerer meg i enkelte saker, samt holder meg oppdatert på det som skjer rundt i den store vide verden. Det er sikkert ganske mange ting jeg burde ha brukt mer tid på/mindre tid på etc, og det vil være rare ting jeg får med meg, samt sikkert store ting jeg burde ha fått med meg.

Halvparten av dere har sikkert falt av nå, og jeg skal komme til poenget mitt ganske så snart. Jeg vet ikke helt hva jeg ønsker å oppnå med å skrive bloggen min. Det er nå en "tulleblogg" med svada mest, samt innslag av litt seriøse temaer og andre ting som opptar meg og mine.

Men mange av mine venner og omgangskrets har helt andre erfaringer, opplevelser og meninger enn meg. De har kunnskap, meninger og tanker som jeg ikke har, og som jeg kansje også er glad jeg ikke har. De har opplevd oppturer, nedturer, funnet styrke samt kansje gått på "snørra"

 Samtidig er det slike ting som gjør alle til ulike individer, ingen er like men alle er like mye verdt.

Fremover har jeg derfor spurt noen om har hatt lyst til å skrive et par gjesteinnlegg her på bloggen min. Dette er folk som jeg respekterer veldig, og som har noe jeg er imponert, stolt eller facinert av.  Håper dere også vil ha glede av dette, for mange har kansje et syn eller noen opplevelser som er så langt vekk fra våre egne - at vi glemmer at de kansje eksisterer!!

Nysgjerrig??? Håper det :))))


Les i morgen :)))))