Nordmann + Franskmann = Lykke??

Eileen er ei utrolig tøff jente jeg gikk på ungdomsskolen sammens med (jente/dame - UNGE er vi i alle fall, uansett hva noen måtte mene) Eileen stolte på hjertet og endte opp i Frankrike!! Alene - men med en stormende forelskelse, som heldigvis var gjensidig!
Hennes historie er romantisk som fy. Om ikke alt er rosenrødt - så er den superromantisk.

Tenk ho flytta til Frankrike!!!!!

_______________________________________________________________

HILSEN FRA FRANKRIKE 

Hei alle lesere av Eva’s fine blogg !

Eva spurte om jeg kunne skrive et lite blogginnlegg, så her kommer det.

Jeg heter Eileen, er 29 år og bor nå i en liten by i Frankrike som heter Yerres. Den ligger snaut 2 mil sör for Paris og er en fin by å bo i. Her har vi hus og hage med basseng, det er stille og rolig, samtidig som det kun er 15 minutter med tog inn til Paris og alt den byen har å tilby.

Som Eva flyttet jeg på grunn av kjærligheten. Vår historie startet i Thailand for nøyaktig 2 år siden, da jeg var på jentetur og Yannick (den kjekke mannen min) var på ferie med sønnen sin. Vi bodde på samme hotell og allerede samme kvelden vi møttes sa jeg til venninna mi ; " han franskmannen skal bli min !!!" 10 dager etter at vi kom hjem til Norge kom han på besøk til meg i Oslo, og slik fortsatte det gjennom sommeren og høsten.

Allerede i oktober – etter kun 5 måneder som « feriekjærester » - sa jeg opp jobben og solgte leiligheten og i januar 2010 flytta jeg fra det trygge livet i Norge. Jeg hadde en jobb og leilighet jeg trivdes i og venner og familie rundt meg, men mannen jeg ville være med var 2000 km unna. De fleste støtta meg og forsto hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde, men det var også de som syns jeg var stokk dum (merkelig at få av disse turte si det rett til meg…).

At jeg tenkte med hjertet og ikke hodet er ikke til å legge skjul på. Jeg kunne ikke et ord fransk, kjente ikke så godt den mannen jeg tross alt ga opp alt for og jeg følte meg veldig alene den første tiden. Yannick gjorde (og gjør fortsatt) alt han kunne for at jeg skulle ha det bra, men 2 dager etter at jeg kom hit med flyttelasset begynte han på jobb. Yannick er sjåfør for det franske utenriksdepartementet og jobber netter annenhver uke, dvs. at han drar hjemmefra i 18-tiden og kommer tilbake rundt 9 morgenen etter (og da må han jo sove). En ypperlig løsning siden vi har annenhver uke sammen, men i begynnelsen var det litt tøft. Jeg satt en uke alene, kjente ingen her (de få jeg hadde møtt kunne jeg ikke kommunisere med, for franskmenn snakker virkelig ikke engelsk) og en TV jeg ikke forsto noe av siden alt er dubba. Det ble noen telefonsamtaler hjem til mamma og storesøster…

Tiden gikk og jeg begynte etter hvert å lære meg fransk. En pensjonert barneskolelærer tok på seg å lære meg språket og fortsatt er jeg hos henne ukentlig for å drikke kaffe og skravle. Reine er ei utrolig snill dame og hennes spanske mann Luis er kompisen min. Nå skal vi begynne engelskundervisning for ham 

I desember begynte jeg å søke jobber, men som innvandrer blir jeg ikke prioritert. Arbeidsledigheten er høy her og jeg begynner å bli ordentlig frustrert. 1,5 år som « hemmafru » er lenge og jeg har lyst til å jobbe. Jobb er faktisk det eneste som mangler i livet mitt nå. Jeg har en flott samboer som jeg blir mer og mer glad i og en 8 år gammel stesønn som jeg elsker som mitt eget barn (sikkert noen som vil si at det er umulig, men slik føles det for meg ).

Økonomisk er det også litt tungt til tider, siden Yannick tjener for mye ( !!?) til at jeg kan få et minstebeløp og jeg må jobbe 3 måneder for å få arbeidsledighetstrygd. Frankrike er et MYE dyrere land å leve i enn Norge, lønningene tatt i betraktning. Heldigvis har vi snille foreldre som stiller opp og spesielt mine svigerforeldre gir oss mye (kjekt at han er enebarn…).

Så ; tok jeg et riktig valg og vil jeg anbefale det for andre som møter kjærligheten fra andre land ?? JAAAA !!! Men jeg tror man må være veldig sikker på at det er den rette (så sikker som man kan være uten å ha møtt hverdagen sammen) og man må være innstilt på at det blir et helt annet liv. Bare mellom Norge og Frankrike er det store kulturforskjeller (mye større enn jeg trodde – viste seg at jeg er visst VELDIG norsk…) og man må egentlig bygge opp et liv fra bunnen – kanskje også basert på andre ting enn det vi nordmenn er vant med. Men det kan jo også bli et bedre liv !?!! Familien min og de ekte vennene mine er fortsatt der for meg, selv om jeg nå er langt unna. Og som mamma sier, « Paris er ikke det verste stedet og besøke minstejenta » 

Enn så lenge nyter jeg sommern og « ferielivet », men med store forhåpninger om å snart starte et « normalt » og enda bedre liv 

GOD SOMMER !!!