En forbanna hedning????

Hedning - det er vel nesten et banneord det? Det ligger i alle fall en bismak på ordet hos mange!! Mange har hørt mye stygt og ufint om "disse hedningene" og ikke minst - de ofrer både mennesker og dyr!!

Men hvor skumle er de egentlig? Vet vi egentlig hva det vil si å være hedning?

Stine er hedning!! Stine er ikke skummel i det hele tatt - Stine er smart, engasjert, snill og morsom. Jeg har vært på fest hos Stine, skravlet med ho, diskutert bøker og diverse annet. Jeg har overlevd hver eneste gang, - jeg har våknet dagen derpå uten å ha blitt ofret. 

Nedenfor har Stine vært så kjempesnill og skrevet litt om seg selv og det hun tror på. 

Spennende ikke sant?????

_________________________________________________________________

JEG TROR PÅ ET LIV FØR DØDEN

Hei, alle sammen! Jeg heter Stine og har fått lov til å skrive et gjesteinnlegg her på hjørnet. Samboeren min og jeg er hedninger og medlemmer av Åsatrufellesskapet Bifrost, og det er derfor jeg har blitt bedt om å skrive dette innlegget.

Åsatrufellesskapet Bifrost er et offentlig registrert trossamfunn med ca 300 medlemmer over hele Norge. Voksne og barn, kvinner og menn, fra alle samfunnslag. Felles for oss er at vi bekjenner oss til åsatrua, den førkristne nordiske religionen som har vært så godt som død siden slaget på Stiklestad for ca tusen år siden. Mange kjenner vår religion som norrøn mytologi, og har en viss oppfatning av hvem de viktigste gudene og gudinnene er. Men det veldig mange ikke er klar over er at denne religionen lever i beste velgående i dag, og at flere og flere mennesker finner seg til rette i åsatrua selv om de lever i et moderne samfunn.

I min religion har vi en hel skokk med guder, gudinner, jotner, vetter, diser, alver og andre skapninger. Dette passer meg utmerket – hvis noen jeg er glad i blir syke, henvender jeg meg til Eir for hjelp (Eir er legedommens gudinne). Hvis jeg trenger mot for å gjennomføre noe kan jeg vende meg til Tor og Ty, guder for mot og styrke. Odin gir visdom, Frigg beskytter familien, Frøya hjelper i alle saker som har med kjærlighet å gjøre. Lista er lang, og i åsatrua finnes en gud eller gudinne for det aller meste. Jeg ser ikke på gudene som faktiske vesener, det må jeg innrømme. Jeg tror ikke det er Tor som reiser over himmelen med bukkene sine når det tordner – jeg har gått noen år på skole. Men jeg ser Tor som et uttrykk for været, for kreftene i tordenen og brølet i vinden når det stormer. Tor er menneskenes beskytter, han kjemper en evig og utrettelig kamp mot jotner og destruktive krefter – vi kan alle trenge en sånn venn av og til. På samme måte vet jeg at slike ting som kjærlighet, styrke, kaos og visdom er ting som faktisk eksisterer, og som jeg ser rundt meg og i meg hver eneste dag. Dette er krefter jeg føler det er viktig at jeg erkjenner, at jeg ser dem og vedkjenner meg dem, og i noen grad kan jeg søke å påvirke dem gjennom min religionsutøvelse. I tillegg har åsatrua mange sterke kvinner, noe jeg også savner i en del av de store verdensreligionene. Frigg, Frøya, Idunn og Eir, og flere til. Kvinner som vil og kan noe, som jeg kan kjenne meg igjen i og henvende meg til når jeg trenger noe.

Sentralt i åsatrua står blotet. Vi møtes og bloter med ujevne mellomrom, for å hedre våre guder og våre forfedre, for å be om hjelp, eller for å takke. I gammel tid vet vi at man blotet både levende dyr og mennesker – det er det lite av i Bifrost i dag. Men hvis jeg skal be Tor om hjelp til noe kan jeg for eksempel gi han en øl, eller litt godt kjøtt. Odin drikker bare rødvin, så det kan være en passende blotsgave til han. Frøya kan få en hvitvin eller en blomsterbukett. Mange velger å lage sine egne blotsgaver – broderier, dikt, treskjæring, hva som helst. Tanken er at gaven skal passe til den som får den, og at den skal bety noe for den som gir. Som regel tenner vi et bål, og så sender vi rundt en bolle med godt drikke og skåler til gudene før gavene legges på bålet.

En prest sa en gang om åsatrua at han syntes det var så trist at vi ikke hadde noe løfte om frelse. Men frelse fra hva da? Helvete er en kristen oppfinnelse, djevelen likeså. Det er ingen ting jeg trenger å frelses fra, jeg har det aldeles utmerket som jeg har det. For meg er det Håvamål som gjelder, og det gamle verset om at det eneste som blir igjen er ordet om den som er død. Med andre ord er det viktig å leve på en måte som gjør at de som blir sittende igjen har fine ting å si om meg. Å være høvisk og ærlig, holde ryggen rak og hodet høyt, ta konsekvensene av mine handlinger og kunne se meg selv i speilet med god samvittighet – det er for meg noe av det viktigste med min religion. Jeg tror på et liv før døden. Det er en livsstil, en måte å leve på, et sett verdier som jeg føler meg hjemme med. Gjestfrihet, ærlighet og rettskaffenhet.

De siste årene har åsatrua dessverre vært utsatt for en del misforståelser. Vigrid får metervis med spalteplass om sine rasistiske og voldelige budskap, mens Bifrost ikke er interessante nok til å få svare. Sannheten er at det er ingen ting som er fjernere fra åsatrua enn rasisme og diskriminering. Opptil flere av gudene (for eksempel Tor) har barn med og er gift med vesener fra andre raser – særlig jotner. Gjestfrihet og høviskhet er viktige verdier i hele mytologien. Man skal gi andre respekt før man kan forvente å få det tilbake, og gjester skal behandles pent. Håvamål, som er det nærmeste vi kommer en “hellig tekst”, består av en lang rekke gode råd om hvordan man bør leve. Her er ingen absolutte forbud eller påbud, men oppfordringer om å ta vare på sine venner, vokte sine fiender, være arbeidsom og ikke drikke for mye, være forsiktig med hva man sier osv. Og når det gjelder homofili, har vi følgende vakre vers:

En mann skal aldri
i evighet laste
en annnen for at han elsker.

Mer er det vel ikke å si om den saken. Nærmere informasjon om Bifrost og åsatru finner du på www.bifrost.no - eller du kan kontakte meg direkte på stine.h.skar@gmail.com hvis det er noe du lurer på.

Med ønske om godt år og fred,

Stine Helen Skår

Pressekontakt

Åsatrufellesskapet Bifrost