At man må lide for skjønnheten er vel ganske så kjent. Og da snakker vi ikke om voksing av bikinilnja eller napping av øyebryn (selv om jeg ikke akkurat kaller det KOS) Dette er vondt, men ikke SÅ vondt.
Eller, tror jeg i min ungdom skremte livet av pappa med et par hårvoksplater - når jeg trodde det gikk fin fint og bruke dem på armhulene. DET GIKK IKKE FINT!! Jeg hyla, og pappa kom løpende - jeg stod med armene rett opp og tårene rant. Av en eller annen merkelig grunn, bare snudde han seg helt rolig og rista på hodet. Noe hjelp fikk jeg i alle fall ikke!!!
Eller, tror jeg i min ungdom skremte livet av pappa med et par hårvoksplater - når jeg trodde det gikk fin fint og bruke dem på armhulene. DET GIKK IKKE FINT!! Jeg hyla, og pappa kom løpende - jeg stod med armene rett opp og tårene rant. Av en eller annen merkelig grunn, bare snudde han seg helt rolig og rista på hodet. Noe hjelp fikk jeg i alle fall ikke!!!
Nei, asså - hvor langt er vi villige til å gå, for å bli vakre???
Og selv om det sikkert finnes eksempler på at menn gjør det samme,
så tenker jeg nå i første omgang på oss damer.
Hvor langt er vi villige til å gå???
Nå er akkurat dette skoplagget helt utelukket for min del - KNEKK KNEKK ;)
Dette er smertefult - man kan ikke spise eller puste skikkelig.
Men et tydelig signal på rett kroppsfasong for damer.
I bl.a Burma er det mote å forlenge halsen. Vakkert???
I allefall både smertefult og ikke ufarlig.
Hvor langt er du villig til å gå for å bli vakker???
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar