Blir man som sine foreldre?

Når jeg var 14, var det INGEN jeg hata så mye som mamma. Jeg husker den intense følelsen ennå - mamma kunne bare se på meg 1 millisekund for lenge, og så freste jeg til som en illsint lemmen.
Mamma klarte f.eks på JULEGATEÅPNING å bøye seg ned for å plukke opp en 1kr (himmel jeg blir flau over meg selv nå...når jeg tenker tilbake) Vettu, jeg trodde jeg skulle dø!!

HVILKEN MAMMA BØYER SEG NED FOR Å 

TA OPP 1 KR LISSOM???? HÆ?????

Jeg tror jeg var illrød og jeg VET jeg var fly forbanna!!! Husker ikke helt hvorfor jeg var forbanna, men jeg var det.

Et par år senere har mamma forandlet seg til å bli en ganske så smart person.
Mamman min var tålmodig, tålmodig og ekstra tålmodig.

Det sies at man blir som sine foreldre. Hadde noen sagt det til meg da jeg var i værste PUUUBERTETEN, så hadde jeg trolig lagt meg ned for å dø. Å få den beskjeden måtte ha vært det verste i livet.

I dag - håper jeg virkelig dette stemmer.

Til dere som ikke kjenner mamman min:

• Hun er en energibombe uten like, hun får ALT gjort hun - uansett!
• Ho lager verdens beste elg-gryte
• Ho er like glad HVER ENESTE GANG ho ser meg 
• Hun er vaske-nevrotisk - noe som har smittet over på meg, og jeg er ganske glad for det egentlig!
• Ho er raus, ufattelig snill og tålmodig
• Mamma- er MAMMA med ikke bare stor M, men med bare store bokstaver!!

(og til dere som kjenner mamma`n min -  er det noen av dere som IKKE sitter og nikker nå???)

Man kan ikke velge sine foreldre, men jeg trur jaggu jeg fikk lov til 

å velge på øverste hylle jeg!!!!