"Kalle med skallet

Jeg fikk spørsmål av Eva om å skrive et gjesteinnlegg på bloggen hennes på grunnlag av at hun hadde ett inntrykk av at jeg ikke var noe A4 menneske… Noe som stemmer veldig godt. Jeg er oppvokst ikke så veldig mange 100 meter fra Eva, på en veldig liten plass. Når jeg var liten så hadde jeg ett stort ønske, det var å kunne våkne opp i en annen kropp enn den jeg hadde. Jeg var en gutt, det var jeg fast bestemt på, men kroppen viste noe helt annet… Dette gikk ganske bra helt til det begynte å vokse pupper, og mensen kom. Da lå jeg hver kveld og ba til Gud i håp om at jeg våknet som den jeg følte jeg var. Det føltes som verdens undergang! Og siden jeg aldri våknet som gutt, ga jeg opp hele kristendommen i alle fall!  

Ingen rundt meg visste om dette, men de fleste regnet meg ikke akkurat som noen feminin jente… Alltid kort hår, hata å gå i skjørt/kjoler, aldri interessert meg for sminke osv... Dukka jeg hadde het Truls, og hadde snekkerbukser og skjorte på mener jeg å huske! Jeg husker at jentene i klassen min (alle 4… hehe, liten plass) kalte meg Kalle med skallet. Et navn jeg i og for seg likte ganske godt! Det ble med at jeg holdt meg med jentene etter hvert som jeg ble eldre, ettersom jeg kanskje hadde en del misunnelse og sjalusi i forhold til andre gutter. Det var jo sånn jeg ville være også! 

Når jeg var rundt 10 år startet jeg å skyte. En i skytterlaget hadde nesten likt navn som meg, bare at han var en biologisk gutt (han hadde en bokstav ekstra).
Den dagen bestemte jeg meg for at om jeg noen gang fikk drømmen oppfylt, og være en gutt/mann, skulle jeg hete det!  

Dette ble kort summering av tidligere historie. Det jeg egentlig skulle skrive om var hvordan det var å være oppvokst på en liten plass som annerledes. Grunnen til at jeg aldri ”sto frem” som transkjønnet når jeg bodde der (transkjønnet: en ICD-10 diagnose, F.64.0 som gis til menn eller kvinner som lever i feil biologisk kropp – kort fortalt), men som lesbisk – var det i redsel for å bli sett på som gal tror jeg… 

I tilsammen sju år bodde jeg i samboerskap som lesbisk (2 forskjellige samboerskap til sammen), og sa fortsatt ingenting. Så flyttet jeg fra hele fylket –  rømte kanskje – ikke vet jeg, men ville se en ny plass og se om det var en plass jeg ville trives. Det endte med en haug flyttinger til mange kommuner! Var igjennom 20 postadresser på 10 år. Jeg nevnte aldri noe til noen om hvordan jeg selv følte det, før jeg var i 2005! Da hadde samboeren flyttet ut, og jeg satt igjen alene i en liten bygd langt unna noe byliv. Da fikk en venninne av meg ”tvunget” meg til å ta kontakt med en psykolog der. Jeg var livredd for at de ikke skulle ta meg seriøst! Men det gjorde de, og sendte henvisning videre til Rikshospitalet i Oslo, samtidig som jeg da søkte meg inn på skole ganske i nærheten av byen for å ha noe å gjøre mens jeg sto på venteliste. Dette lønte seg veldig! 

Så parallelt med høgskolen, har jeg gått til behandling ved Rikshospitalet. Startet med samtaler og kartlegging av psyken og hverdagen min. Etter et år på real life test (en test der ”de ser” hvordan du fungerer i dagliglivet som det kjønnet du føler deg) og navnendring fikk jeg resept på hormoner. Til da, den lykkeligste dagen i mitt liv, og etter 1 uke forsvant mensen, og har aldri kommet tilbake!! Dette er nå halvannet år siden, og endelig fikk jeg telefon her for en tid siden, hadde de time for brystoperasjon den 24. januar hvis jeg ville ha den! Endelig blir jeg den personen jeg har følt meg hele livet!  

Etter jeg skifta navnet og begynte fremstå som gutt, har jeg ”forandret” meg mye. Før var jeg veldig sjenert, innesluttet og snakket helst ikke i det hele tatt når folk hørte på. Ville aldri dra ut på ting, og innebar det en garderobe, var det ett helvete følelsesmessig. 

Nå føler jeg at jeg har funnet tilbake til meg selv slik jeg var før puberteten kom (den første gangen vel og merke…). Nå er jeg jo der igjen, og har vært der siden hormonstart i 2010. Jeg gleder meg til at stemmen stabiliserer seg helt, og at skjeggveksten blir litt grøvere… Ganske spennende prosess biologisk!! Også psykisk! Men må innrømme at det er mye enklere å ha en pubertet rundt 30 års alderen enn 15 års alderen.Det kan være småslitsomt å bli tatt for å være 15 år når man er 30… ikke alle situasjoner det er like heldig. Så lenge jeg har legitimasjon så er det vel det samme! Ikke det største problemet jeg har hatt noen gang, så skal nok overleve frem til puberteten igjen er stoppet! 

Dette ble kanskje ikke helt det innlegget Eva hadde tenkt seg – hvordan det er å vokse opp på en liten plass som en ”avviker”. Men siden ingen var klar over at jeg følte meg som en avviker, var ikke oppveksten noe særlig problematisk annet enn garderobe situasjoner. Selvfølgelig har jeg hatt en del tanker og depresjoner oppigjennom, men godt skjult. Det er ting som har vært, og er ikke noe problem for meg nå. Men det å dra tilbake til gamle trakter syns jeg er småstressende. Jeg vet ikke hvem som vet hva, og vet jo at folk snakker. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til folk fra fortida mi fra jeg var liten nå når jeg er meg! Jeg var jo Ida den gangen, en person som er borte for alltid, og aldri kommer til å dukke opp igjen!  

Tirsdag (24. januar 2012) skjedde det enda en stor forandring: jeg hadde min brystoperasjon og endelig få en brystkasse som passer overens med meg! Det har vært mitt største ønske hele livet, og blir en syk opplevelse å få det oppfylt!! Familie og venner har vært enestående gjennom hele prosessen! Og for å ikke snakke om den fantastiske jobben jeg har. Både ansatte og beboere har vært en utrolig støtte og hjelp i tunge tider!

  

Dette er mitt første og mest sannsynlig mitt siste blogginnlegg! :P