fredag 29. juli 2011

Jeg smiler og tørker tårer over barns tanker om verden.....

(bildet er IKKE tatt fra i sommer nei, men gutten og sykkelen er identisk med historien under)
Må også legge til at støttehjulene heller ikke finnes lenger!!!

Etter forrige helgs hendelser, blir jeg ofte sittende å tenke. Jeg tenker på fremtiden, fortiden, nåtiden..... jeg tenker på mitt trygge lille liv, som plutselig ikke var så trygt lenger. Plutselig har jeg blitt redd for å miste de som betyr noe for meg - jeg har vel alltid vært redd for å miste dem, men nå virker det nesten som en reell trussel.

Det er da godt å se noen som ikke deler mine bekymringer og tanker. For noen er verden et trygt sted hvor de kan leve uten de store bekymringene. Spesielt gjelder dette når du er 5 år, og du ser på pappa som din store helt, og alt utenfor 1km radius faktisk ikke eksisterer.

En liten søt historie fra sommerferien som gjorde at jeg tørket tårer og smilte:
Gutta til samboer er tvillinger på 5 år. De er hverandres aller beste venn, sosiale, sympatiske, trygge, tillitsfulle og ganske energiske.
I sommer var vi ute på sykletur - hvor de sykla på sine tøffe knall grønne sykler, mens jeg og samboer gikk ved siden av og prøvde å få de til å forstå at LØSGRUS kan by på utfordringer når man panikkbremser.

Jeg gikk da bak ett stykk lykkelig 5-åring, som sykler imot 3 litt større gutter som sparker fotball på en plen.
I våre voksenliv, ville dette møtet ha resultert i at vi nikket beskjedent, sagt hei eller bare tuslet forbi uten å si noe i det hele tatt.
Dette gjøres IKKE når man er 5 år og superstolt av sykkelen som ikke har støttehjul på.
"HEEEIA" - hører jeg en overlykkelig 5 åring hyle ut.
Så snur han seg til meg og sier "Jeg kjenner de jeg" (nå visste jeg at han aldri hadde møtt disse gutta før, men dette var uten tvil noe som kalles en bagatell og noe som var totalt uviktig)
De litt eldre guttene har nå blitt oppmerksom på denne banden bestående av to små og to store, og roper litt beskjedent "Hei - hvem er det???" Tror de var litt usikre på hvem vi var ja.

5-åringen ser ikke denne forvirra tilbakemeldingen, og svarer med den største naturlighet.
"Tvilling 1 og tvilling 2 vel"  (ja jeg sensurerer navnene.......han ropte selvfølgelig ikke tvilling 1 og tvilling 2 - men dere skjønner poenget)
Litt lav fnising fra de andre guttene kommer, mens de skjønner at dette er en happy gutt som ikke vil gi seg med det første. Så gutta de vinker energisk til oss i det vi sykler/går forbi.
Igjen snur en fornøyd 5åring seg til meg og sier "Skal leke med de etterpå jeg"

Der rant tårene mine, mens jeg smilte fra øret til øret. (jada, jeg er sentimental innimellom......bare er sånn)

Jeg så da ryggen på en "liten" 5-åring, med en STOR hjelm og en liten sykkel. 
Verden hans består av bare gode og snille mennesker, man kan bli kjent med og leke med. 
Det er ingen som er slemme, onde eller vil han vondt. De man ikke vet hvem er, kan man bli kjent med - og fordommer og slike ting......eksisterer bare ikke!!!


Vi har mye å lære av barn!!

2 kommentarer:

  1. Fin historie:) Ja er like greit at de har en sånn oppfatning av verden. De finner tidsnok ut resten.
    Ha en fin helg:)

    SvarSlett
  2. Først så må jeg takke for kommentaren du hadde på trikkeinnlegget:) Jeg skriver ikke så mye om akkurat den siden, men kommentaren din viser hvor godt du forstår:)

    Jeg elsker den barnslige godheten du skriver om her. Når de fortsatt lever i en verden der ondskap ikke eksisterer, der alle er venner og leker med hverandre:) Godt å lese Eva.

    Ha en god dag,
    klem fra Hanne

    SvarSlett

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...