Åhh vi kjenner alle til den følelsen når vi ligger i senga, og merker klokka går og går.
Vi skulle ha sovnet for lengst, men ligger der enten lys våkne - eller stuptrøtt, men allikevel er det helt umulig å sove..
Man kjenner panikken komme fordi man ser det er kortere og kortere tid til man skal stå opp igjen, og man vet neste dag blir TUUUUNG.
Jeg er inne i en slik dårlig søvnperiode nå, og frustrert ligger jeg og sparker i senga mens jeg vrir meg frem og tilbake. Jeg teller sauer, tall og tenker japanske tegn - men ingenting virker. Jon Blund nekter å komme på besøk.
Så etter x-antall dobesøk, et par ganger sjekk av mail og wordfeud - sovner jeg endelig, minst 4 timer etter at jeg burde.
Men overraskende nok, så henger jeg sammen neste dag også!!! Kroppen tåler faktisk lite søvn veldig godt, selv om det er tungt. Et par kopper kaffe på morgenen, så er man der man skal være.
- og jeg vet at om par netter til, så er i alle fall samboer tilbake - så dersom jeg ikke får sove da, så ligger det i alle fall noe pent ved siden av meg som jeg kan se på hihi.
Kjenner til den følelsen.
SvarSlettBortsett fra at jeg klarer ikke helt tenke at jeg har noe fint å se på når han attme ligger å sover sin dypeste søvn.. hehe ;)